Små øyeblikk som betyr mye

Nå er det bare en knapp uke igjen til hjemreise. 6 måneders opphold i Nepal går nå mot slutten, og det er på tide å komme tilbake til den vanlige norske hverdagen igjen. Jeg gleder meg til å komme tilbake til landet jeg ble født og oppvokst i, og min kjære hjemby Bergen. Uansett hvor kjekt jeg har hatt det i Nepal disse månedene, har jeg mest av alt kjent på følelsen av at landet jeg er født i, er landet jeg passer best i. Det er alltid spennende å besøke et nytt land og oppleve en ny kultur, men det kan være utfordrende å lære seg å tilpasse seg denne kulturen. Spesielt i en kultur som er såpass annerledes enn den norske kulturen. Derfor kjenner jeg nå at det skal bli godt å komme hjem til kulturen jeg er kjent med og vandt til. Mest av alt blir det kjekt å se familien igjen etter så mange måneder uten.

Men jeg kommer selvsagt til å savne hverdagen i Nepal, og de små øyeblikkene som gjorde dagene noen hakk bedre. Et av de første minnene mine her i Nepal var da jeg ankom Kathmandu i leiligheten og så ut av vinduet fra 4 etasje, som leiligheten ligger i. Først av alt tenkte jeg at nabolaget var spennende og fint, men jeg tenkte egentlig ikke så veldig mye over det. Det jeg tenkte mest over, og som fanget oppmerksomheten min var en hvit gatehund som satt så fint i trappeoppgangen til en annen leilighet. Hvorfor akkurat denne hunden var så spesiell aner jeg ikke, men ca 5 sekunder etter jeg så hunden, døpte jeg han Viktor.

Her er utsikten fra vinduet, og hvis du ser veldig nøye kan du se Viktor :)

Her er utsikten fra vinduet, og hvis du ser veldig nøye kan du se Viktor :)

Her sitter han hver morgen og smiiler

Her sitter han hver morgen og smiiler

Vi vet fortsatt ikke om det er en gutt eller jente, men uansett kjønn, vil navnet være Viktor. Siden dette øyeblikket har teammaten min og jeg dannet et nært forhold til denne hunden, og vi har holdt på å adoptere han flere ganger, men får ikke lov :( Viktor har sittet i trappen og ventet på oss fra vi går ut døren, til vi kommer hjem, og er alltid i godt humør. Jeg kan trygt si at denne "ubetydelige" gatehunden, som mange nepalesere ville sagt, har lyst opp mørke dager og har vært en slags motivator, uansett hvor merkelig det høres ut (ja, jeg liker hunder litt for mye). Selv de minste øyeblikk kan utgjøre en forskjell. Det første jeg gjør når jeg står opp er å se om Viktor er utenfor. Jeg kan faktisk ikke huske en morgen han ikke har sittet i trappen, der han pleier å sitte. På dager jeg har følt på lite motivasjon, har jeg prøvd å fokusere på de små øyeblikkene, som i mitt tilfelle har vært å hilse på Viktor når jeg kom hjem.

Naboene har begynt å få sansen for Viktor, og gir han mat hver dag yey

Naboene har begynt å få sansen for Viktor, og gir han mat hver dag yey

Naboene sitt synspunkt på dette er nok litt annerledes. (Ikke naboene på bildet over haha). Jeg får ofte sendt spørrende blikk mot meg fordi det for dem bare er en gatehund, og de kunne ikke brydd seg mindre om en gatehund. På en annen side liker jeg å tro at jeg har økt deres begeistring for Viktor, spesielt hos nabobarna. Ofte kommer nabobarna bort for å se når jeg leker med Viktor, og da vil de ofte bli med. De har til og med funnet deres eget navn til hunden. Det er ikke lenger bare en gatehund, men har fått navnet Seti, som betyr hvit. Dermed føler jeg at jeg har gjort mitt for å skape større begeistring for gatehunder, og kan reise hjem med god samvittighet.

viktor blink.jpg

Det jeg prøver å få fram her er at de minste øyeblikkene kan utgjøre en betydelig forskjell, enn å hele tiden fokusere på det store bildet, for det er altfor lett å bli for opphengt i det store bildet. Små øyeblikk eller ting kan være mye forskjellig, og trenger ikke nødvendigvis å være en hund. Jeg har flere små ting i hverdagen jeg har fokusert på. Det kan være å se en søt to-åring på bussen, spise god mat, gå en kveldstur, dra til parken eller spasere ved siden av en ku hehe :)

pizza.jpg
parken.jpg
toåring.jpg
ku.jpg