Barna i slummen

En del av arbeidet vårt er å lære engelsk, matte og andre fag til barn som bor i slummen. Dette er et arbeid jeg setter stor pris på, fordi barna alltid er glade og engasjerte når vi kommer for å undervise, som gjør undervisningen gøy for vår del også. Nepal er et av de 15 fattigste landene i verden, og dette er bare en av mange slummer i landet.

Barna vokser opp i små hus som egentlig bare er et rom, vegg i vegg med andre familier, uten isolasjon. Null isolasjon er et problem når det er svært kaldt på vinteren. Mange har heller ikke råd til å kjøpe varme klær. Slummen er så overbelastet at barna ikke kan nyte de grunnleggende fasilitetene. De har ingen stor åpen plass for å leke, og plassen de leker på er omringet av søppel og drit. I regnsesongen er flom et stort problem. Gatene er smale, og ofte regner det så mye at vannet flommer over i husene. I tillegg kunne vi se dumper av søppel overalt. Det dumpede avfallet utstråler dårlig lukt og blir samtidig avl for fluer og mygg som potensielt kan bære flere sykdommer. Denne lukten må de leve med hver dag, og det er verre om sommeren når det er veldig varmt og regnsesong, for da flommer det over i husene, og søppeldunkene blir spredd overalt.

Her er et bilde en dag vi var der da det kom regn en dag utenfor regnsesongen, og da kan man bare forestille seg hvor mye vann som flommer over i husene under regnsesongen (mai-august).

Her er et bilde en dag vi var der da det kom regn en dag utenfor regnsesongen, og da kan man bare forestille seg hvor mye vann som flommer over i husene under regnsesongen (mai-august).

Her har vannet flommet inn til området barna oppholder seg når de skal gjøre lekser. Ikke akkurat motiverende å gjøre lekser i slike forhold..

Her har vannet flommet inn til området barna oppholder seg når de skal gjøre lekser. Ikke akkurat motiverende å gjøre lekser i slike forhold..

Barna i slummen smiler og ler til tross for tilstanden de er i. I slummen har de mange andre barn å leke med, som mesteparten av fritiden deres går til. Når vi kommer for å undervise er de svært engasjert i å lære, gjør alltid leksene, og spør ivrig om vi kan rette leksene.

smiley.jpg

Noe jeg også har merket er at de ser ut til å ha et annet fokus. Rikdom kan ha en tendens til å forandre fokuset vårt. Når man har penger tenker man på hva man kan kjøpe, hva det kan gjøre og om det kan imponere, også vil man bare ha mer av det. I tillegg kan man tenke at "siden jeg har mye penger vil alt ordne seg". Barna i slummen er klar over hvilken situasjon de er i. Foreldrene er ikke i lønnsomt arbeid og sliter med å skaffe nok mat. Foreldrene vil derfor pushe barna til å gjøre det bra, og det virker som de tar skolen seriøst og ikke ser på det som et “ork”. Skolen er et bra sted for barna fordi ikke bare lærer de mye, men de får i tillegg leke, synge, danse, male og tegne.

Her er barna i aksjon for å synge, der en og en valgfritt går frem og synger en sang :)

Her er barna i aksjon for å synge, der en og en valgfritt går frem og synger en sang :)

Selvom jeg ikke kan fikse fattigdomsproblemet i slummen, er vår tilstedeværelse et stort steg for en bedre hverdag. Vi prøver å gjøre undervisningen så gøy som mulig for at barna skal få en bedre hverdag, og bli sulten på å lære mer :)

En annerledes livsstil

Etter en 20 timers busstur fra Kathmandu var vi plutselig kommet til et helt annerledes sted. Flere kuer i gatene, vanlige biler med fire hjul ble erstattet med tuk-tuk (transportmiddel med tre hjul), og veiene var uasfaltert.

På et marked de selger frukt og grønt. (Tuk-tuk i bakgrunnen.)

På et marked de selger frukt og grønt. (Tuk-tuk i bakgrunnen.)

Her også på et marked

Her også på et marked

vei.jpg
Søteste kuen jeg noen gang har sett

Søteste kuen jeg noen gang har sett

Som to hvite mennesker fikk vi også en del oppmerksomhet fra den lokale befolkningen. Overalt stirret folk oss ihjel og tenkte sikkert "Hva i alle dager gjør disse unge, hvite jentene her?" Deler av lokalbefolkningen som aldri hadde sett hvite folk i landsbyen synes nok det var ekstra stas at vi var der. Et tilfelle som tydet på det var da jeg en dag ble stilt et spørsmål på nepali: "hvorfor har du ikke svart hår?". Eller andre ganger da folk lo og pekte på oss i gatene, eller ville ta bilder med oss. I tillegg ropte mange “american” etter oss, ettersom de antar at alle hvite mennesker er amerikanere.

Her er Maria som leser en bok, og da kom ungene med en gang bort for å sjekke hva hun drev på med.

Her er Maria som leser en bok, og da kom ungene med en gang bort for å sjekke hva hun drev på med.

Her blir jeg flettet av nabobarna, som alltid kom løpende bort til oss og ville leke.

Her blir jeg flettet av nabobarna, som alltid kom løpende bort til oss og ville leke.

Å være der føltes relativt uvant for en jente som bor i et av verdens rikeste land, ettersom kulturen og måten ting fungerte på der er helt annerledes enn i Norge, men også i Kathmandu. Jeg fikk oppleve de store forskjellene mellom fattig og rik. Livet i Kathmandu er egentlig ganske tilpasset den vestlige kulturen, der man finner populære internasjonale merker, selvom det også er forskjeller utifra hvilke områder i Kathmandu du befinner deg i. Kathmandu er den dyreste byen i Nepal å bo i, og det er her de rike nepaleserne bor.

Landsbygda er noe helt annet. Området vi bodde i var kjent for å være et av de fattigste områdene i Nepal. De fleste menneskene jobbet som bønder, som ikke blir ansett som en godt betalt jobb. I noen familier er det barna som er hovedforsørger for familien, ettersom foreldrene er for gamle eller syke. I nabolaget vi bodde i var det for eksempel en familie på 7 som bodde i et svært lite hus laget av leire, med tre rom, der ett av dem var kjøkken. Der delte de på det de hadde av plass, i tillegg til at dette var en fattig familie som tilhørte en lav kaste. Dette er mye av realiteten på landsbygda.

Her er huset til en av familiene vi ble invitert på middag til

Her er huset til en av familiene vi ble invitert på middag til

Min opplevelse av landsbygda var at folkene var svært sammensveiset, og alle kjente hverandre. Det var mennesker som var glade til tross for det lille de hadde. Befolkningen var også mer gjestfrie enn i Kathmandu, for da vi kom på besøk merket alle i landsbyen det. De åpnet med en gang opp hjemmene sine og vi ble stadig invitert på middagsbesøk eller invitert på te. Selvom de ikke forsto eller snakket engelsk ble det mye latter og smil. Folk vi gikk forbi smilte og sa "Namaste", som betyr hallo, i tillegg til at mange ville ta bilder med oss.

besøk.jpg
Som sagt ble vi invitert til ulike familier. Her er bestemoren i en familie.

Som sagt ble vi invitert til ulike familier. Her er bestemoren i en familie.

Vi ble servert dal bhaat, som nepalesere spiser 2 ganger om dagen, hver dag. Her er dal bhaat laget av vertsfamilien som vi bodde hos. Normalen blant nepaleserne er også å spise med hendene, så vi gjorde et forsøk på å blende inn.

Vi ble servert dal bhaat, som nepalesere spiser 2 ganger om dagen, hver dag. Her er dal bhaat laget av vertsfamilien som vi bodde hos. Normalen blant nepaleserne er også å spise med hendene, så vi gjorde et forsøk på å blende inn.

Da jeg bodde på landsbygda, hadde jeg også en opplevelse av å "komme fra framtiden", selvom det høres veldig rart ut. Med fattigdommen i landsbygda føltes det litt som å leve på 1930- tallet. Hus laget av leire, håndvask av klær, mye jordbruk, svært få tv-apparat/datamaskiner var noe av det som minte litt om 1930-tallet. Store kontraster blir det da når jeg som bor i et av verdens rikeste land tar det som en selvfølge å bli oppdatert med det nyeste av det nye. De fleste menneskene på landsbygda jobbet fra kl 06 om morgenen med alt fra å vaske klær for hånd, dyrke jord, lage mat for familien eller drikke te med naboene. Kjønnsrollene var også svært annerledes enn i Norge, der kvinnene i de fleste hjem var hjemmeværende og forsørget familien og huset, mens menn som regel jobbet. Det var svært hardtarbeidende mennesker som alltid hadde noe å gjøre fra de sto opp kl 05 til de la seg i 21-tiden. Det var også få som eide moderne typer elektronikk, og av de som eide et elektronisk apparat var det som oftest en liten nokia eller en liten tjukk tv. Da jeg tok fram iphonen min, ble de med en gang veldig nyskjerrig og lurte på hva det var. Spesielt stas var det for de små kidsa da jeg introduserte dem til snapchat-filtrene. Det var noe de aldri i sin verden hadde sett, og kunne holde på med i timesvis. Jeg tror dette var like oppsiktsvekkende for dem som for meg, da jeg alltid har vært vant med at folk er godt oppdatert på teknologi og trender.

Her er et av barna fra barneskolen vi underviste på som lekte seg med snapchat-filtrene i flere timer

Her er et av barna fra barneskolen vi underviste på som lekte seg med snapchat-filtrene i flere timer

Jeg lærte svært mye av å bo på landsbygda, og vil si jeg synes det var en deiligere opplevelse å være på landsbygda kontra Kathmandu som er en storby med masse mennesker, høye lyder, lukter og trafikk. På en annen side må jeg innrømme at det på mange måter var en sjokkerende å se mennesker så uoppdatert på "vestlige" verdier, spesielt kvinnesynet og forventningene knyttet til kjønnsroller. Menneskene på landsbygda lever mer isolert fra resten av verden pga mindre teknologi, og har derfor et annet tankesett og kulturen er svært annerledes enn i hovedstaden Kathmandu. Det er utrolig å tenke på et land kan ha så store forskjeller i velstand og levemåte. Men en dag, om det så er 10 år til, kommer nok livet på landsbygda til å forandre seg til å bli mer moderne.