Små øyeblikk som betyr mye

Nå er det bare en knapp uke igjen til hjemreise. 6 måneders opphold i Nepal går nå mot slutten, og det er på tide å komme tilbake til den vanlige norske hverdagen igjen. Jeg gleder meg til å komme tilbake til landet jeg ble født og oppvokst i, og min kjære hjemby Bergen. Uansett hvor kjekt jeg har hatt det i Nepal disse månedene, har jeg mest av alt kjent på følelsen av at landet jeg er født i, er landet jeg passer best i. Det er alltid spennende å besøke et nytt land og oppleve en ny kultur, men det kan være utfordrende å lære seg å tilpasse seg denne kulturen. Spesielt i en kultur som er såpass annerledes enn den norske kulturen. Derfor kjenner jeg nå at det skal bli godt å komme hjem til kulturen jeg er kjent med og vandt til. Mest av alt blir det kjekt å se familien igjen etter så mange måneder uten.

Men jeg kommer selvsagt til å savne hverdagen i Nepal, og de små øyeblikkene som gjorde dagene noen hakk bedre. Et av de første minnene mine her i Nepal var da jeg ankom Kathmandu i leiligheten og så ut av vinduet fra 4 etasje, som leiligheten ligger i. Først av alt tenkte jeg at nabolaget var spennende og fint, men jeg tenkte egentlig ikke så veldig mye over det. Det jeg tenkte mest over, og som fanget oppmerksomheten min var en hvit gatehund som satt så fint i trappeoppgangen til en annen leilighet. Hvorfor akkurat denne hunden var så spesiell aner jeg ikke, men ca 5 sekunder etter jeg så hunden, døpte jeg han Viktor.

Her er utsikten fra vinduet, og hvis du ser veldig nøye kan du se Viktor :)

Her er utsikten fra vinduet, og hvis du ser veldig nøye kan du se Viktor :)

Her sitter han hver morgen og smiiler

Her sitter han hver morgen og smiiler

Vi vet fortsatt ikke om det er en gutt eller jente, men uansett kjønn, vil navnet være Viktor. Siden dette øyeblikket har teammaten min og jeg dannet et nært forhold til denne hunden, og vi har holdt på å adoptere han flere ganger, men får ikke lov :( Viktor har sittet i trappen og ventet på oss fra vi går ut døren, til vi kommer hjem, og er alltid i godt humør. Jeg kan trygt si at denne "ubetydelige" gatehunden, som mange nepalesere ville sagt, har lyst opp mørke dager og har vært en slags motivator, uansett hvor merkelig det høres ut (ja, jeg liker hunder litt for mye). Selv de minste øyeblikk kan utgjøre en forskjell. Det første jeg gjør når jeg står opp er å se om Viktor er utenfor. Jeg kan faktisk ikke huske en morgen han ikke har sittet i trappen, der han pleier å sitte. På dager jeg har følt på lite motivasjon, har jeg prøvd å fokusere på de små øyeblikkene, som i mitt tilfelle har vært å hilse på Viktor når jeg kom hjem.

Naboene har begynt å få sansen for Viktor, og gir han mat hver dag yey

Naboene har begynt å få sansen for Viktor, og gir han mat hver dag yey

Naboene sitt synspunkt på dette er nok litt annerledes. (Ikke naboene på bildet over haha). Jeg får ofte sendt spørrende blikk mot meg fordi det for dem bare er en gatehund, og de kunne ikke brydd seg mindre om en gatehund. På en annen side liker jeg å tro at jeg har økt deres begeistring for Viktor, spesielt hos nabobarna. Ofte kommer nabobarna bort for å se når jeg leker med Viktor, og da vil de ofte bli med. De har til og med funnet deres eget navn til hunden. Det er ikke lenger bare en gatehund, men har fått navnet Seti, som betyr hvit. Dermed føler jeg at jeg har gjort mitt for å skape større begeistring for gatehunder, og kan reise hjem med god samvittighet.

viktor blink.jpg

Det jeg prøver å få fram her er at de minste øyeblikkene kan utgjøre en betydelig forskjell, enn å hele tiden fokusere på det store bildet, for det er altfor lett å bli for opphengt i det store bildet. Små øyeblikk eller ting kan være mye forskjellig, og trenger ikke nødvendigvis å være en hund. Jeg har flere små ting i hverdagen jeg har fokusert på. Det kan være å se en søt to-åring på bussen, spise god mat, gå en kveldstur, dra til parken eller spasere ved siden av en ku hehe :)

pizza.jpg
parken.jpg
toåring.jpg
ku.jpg

Barna i slummen

En del av arbeidet vårt er å lære engelsk, matte og andre fag til barn som bor i slummen. Dette er et arbeid jeg setter stor pris på, fordi barna alltid er glade og engasjerte når vi kommer for å undervise, som gjør undervisningen gøy for vår del også. Nepal er et av de 15 fattigste landene i verden, og dette er bare en av mange slummer i landet.

Barna vokser opp i små hus som egentlig bare er et rom, vegg i vegg med andre familier, uten isolasjon. Null isolasjon er et problem når det er svært kaldt på vinteren. Mange har heller ikke råd til å kjøpe varme klær. Slummen er så overbelastet at barna ikke kan nyte de grunnleggende fasilitetene. De har ingen stor åpen plass for å leke, og plassen de leker på er omringet av søppel og drit. I regnsesongen er flom et stort problem. Gatene er smale, og ofte regner det så mye at vannet flommer over i husene. I tillegg kunne vi se dumper av søppel overalt. Det dumpede avfallet utstråler dårlig lukt og blir samtidig avl for fluer og mygg som potensielt kan bære flere sykdommer. Denne lukten må de leve med hver dag, og det er verre om sommeren når det er veldig varmt og regnsesong, for da flommer det over i husene, og søppeldunkene blir spredd overalt.

Her er et bilde en dag vi var der da det kom regn en dag utenfor regnsesongen, og da kan man bare forestille seg hvor mye vann som flommer over i husene under regnsesongen (mai-august).

Her er et bilde en dag vi var der da det kom regn en dag utenfor regnsesongen, og da kan man bare forestille seg hvor mye vann som flommer over i husene under regnsesongen (mai-august).

Her har vannet flommet inn til området barna oppholder seg når de skal gjøre lekser. Ikke akkurat motiverende å gjøre lekser i slike forhold..

Her har vannet flommet inn til området barna oppholder seg når de skal gjøre lekser. Ikke akkurat motiverende å gjøre lekser i slike forhold..

Barna i slummen smiler og ler til tross for tilstanden de er i. I slummen har de mange andre barn å leke med, som mesteparten av fritiden deres går til. Når vi kommer for å undervise er de svært engasjert i å lære, gjør alltid leksene, og spør ivrig om vi kan rette leksene.

smiley.jpg

Noe jeg også har merket er at de ser ut til å ha et annet fokus. Rikdom kan ha en tendens til å forandre fokuset vårt. Når man har penger tenker man på hva man kan kjøpe, hva det kan gjøre og om det kan imponere, også vil man bare ha mer av det. I tillegg kan man tenke at "siden jeg har mye penger vil alt ordne seg". Barna i slummen er klar over hvilken situasjon de er i. Foreldrene er ikke i lønnsomt arbeid og sliter med å skaffe nok mat. Foreldrene vil derfor pushe barna til å gjøre det bra, og det virker som de tar skolen seriøst og ikke ser på det som et “ork”. Skolen er et bra sted for barna fordi ikke bare lærer de mye, men de får i tillegg leke, synge, danse, male og tegne.

Her er barna i aksjon for å synge, der en og en valgfritt går frem og synger en sang :)

Her er barna i aksjon for å synge, der en og en valgfritt går frem og synger en sang :)

Selvom jeg ikke kan fikse fattigdomsproblemet i slummen, er vår tilstedeværelse et stort steg for en bedre hverdag. Vi prøver å gjøre undervisningen så gøy som mulig for at barna skal få en bedre hverdag, og bli sulten på å lære mer :)

En annerledes livsstil

Etter en 20 timers busstur fra Kathmandu var vi plutselig kommet til et helt annerledes sted. Flere kuer i gatene, vanlige biler med fire hjul ble erstattet med tuk-tuk (transportmiddel med tre hjul), og veiene var uasfaltert.

På et marked de selger frukt og grønt. (Tuk-tuk i bakgrunnen.)

På et marked de selger frukt og grønt. (Tuk-tuk i bakgrunnen.)

Her også på et marked

Her også på et marked

vei.jpg
Søteste kuen jeg noen gang har sett

Søteste kuen jeg noen gang har sett

Som to hvite mennesker fikk vi også en del oppmerksomhet fra den lokale befolkningen. Overalt stirret folk oss ihjel og tenkte sikkert "Hva i alle dager gjør disse unge, hvite jentene her?" Deler av lokalbefolkningen som aldri hadde sett hvite folk i landsbyen synes nok det var ekstra stas at vi var der. Et tilfelle som tydet på det var da jeg en dag ble stilt et spørsmål på nepali: "hvorfor har du ikke svart hår?". Eller andre ganger da folk lo og pekte på oss i gatene, eller ville ta bilder med oss. I tillegg ropte mange “american” etter oss, ettersom de antar at alle hvite mennesker er amerikanere.

Her er Maria som leser en bok, og da kom ungene med en gang bort for å sjekke hva hun drev på med.

Her er Maria som leser en bok, og da kom ungene med en gang bort for å sjekke hva hun drev på med.

Her blir jeg flettet av nabobarna, som alltid kom løpende bort til oss og ville leke.

Her blir jeg flettet av nabobarna, som alltid kom løpende bort til oss og ville leke.

Å være der føltes relativt uvant for en jente som bor i et av verdens rikeste land, ettersom kulturen og måten ting fungerte på der er helt annerledes enn i Norge, men også i Kathmandu. Jeg fikk oppleve de store forskjellene mellom fattig og rik. Livet i Kathmandu er egentlig ganske tilpasset den vestlige kulturen, der man finner populære internasjonale merker, selvom det også er forskjeller utifra hvilke områder i Kathmandu du befinner deg i. Kathmandu er den dyreste byen i Nepal å bo i, og det er her de rike nepaleserne bor.

Landsbygda er noe helt annet. Området vi bodde i var kjent for å være et av de fattigste områdene i Nepal. De fleste menneskene jobbet som bønder, som ikke blir ansett som en godt betalt jobb. I noen familier er det barna som er hovedforsørger for familien, ettersom foreldrene er for gamle eller syke. I nabolaget vi bodde i var det for eksempel en familie på 7 som bodde i et svært lite hus laget av leire, med tre rom, der ett av dem var kjøkken. Der delte de på det de hadde av plass, i tillegg til at dette var en fattig familie som tilhørte en lav kaste. Dette er mye av realiteten på landsbygda.

Her er huset til en av familiene vi ble invitert på middag til

Her er huset til en av familiene vi ble invitert på middag til

Min opplevelse av landsbygda var at folkene var svært sammensveiset, og alle kjente hverandre. Det var mennesker som var glade til tross for det lille de hadde. Befolkningen var også mer gjestfrie enn i Kathmandu, for da vi kom på besøk merket alle i landsbyen det. De åpnet med en gang opp hjemmene sine og vi ble stadig invitert på middagsbesøk eller invitert på te. Selvom de ikke forsto eller snakket engelsk ble det mye latter og smil. Folk vi gikk forbi smilte og sa "Namaste", som betyr hallo, i tillegg til at mange ville ta bilder med oss.

besøk.jpg
Som sagt ble vi invitert til ulike familier. Her er bestemoren i en familie.

Som sagt ble vi invitert til ulike familier. Her er bestemoren i en familie.

Vi ble servert dal bhaat, som nepalesere spiser 2 ganger om dagen, hver dag. Her er dal bhaat laget av vertsfamilien som vi bodde hos. Normalen blant nepaleserne er også å spise med hendene, så vi gjorde et forsøk på å blende inn.

Vi ble servert dal bhaat, som nepalesere spiser 2 ganger om dagen, hver dag. Her er dal bhaat laget av vertsfamilien som vi bodde hos. Normalen blant nepaleserne er også å spise med hendene, så vi gjorde et forsøk på å blende inn.

Da jeg bodde på landsbygda, hadde jeg også en opplevelse av å "komme fra framtiden", selvom det høres veldig rart ut. Med fattigdommen i landsbygda føltes det litt som å leve på 1930- tallet. Hus laget av leire, håndvask av klær, mye jordbruk, svært få tv-apparat/datamaskiner var noe av det som minte litt om 1930-tallet. Store kontraster blir det da når jeg som bor i et av verdens rikeste land tar det som en selvfølge å bli oppdatert med det nyeste av det nye. De fleste menneskene på landsbygda jobbet fra kl 06 om morgenen med alt fra å vaske klær for hånd, dyrke jord, lage mat for familien eller drikke te med naboene. Kjønnsrollene var også svært annerledes enn i Norge, der kvinnene i de fleste hjem var hjemmeværende og forsørget familien og huset, mens menn som regel jobbet. Det var svært hardtarbeidende mennesker som alltid hadde noe å gjøre fra de sto opp kl 05 til de la seg i 21-tiden. Det var også få som eide moderne typer elektronikk, og av de som eide et elektronisk apparat var det som oftest en liten nokia eller en liten tjukk tv. Da jeg tok fram iphonen min, ble de med en gang veldig nyskjerrig og lurte på hva det var. Spesielt stas var det for de små kidsa da jeg introduserte dem til snapchat-filtrene. Det var noe de aldri i sin verden hadde sett, og kunne holde på med i timesvis. Jeg tror dette var like oppsiktsvekkende for dem som for meg, da jeg alltid har vært vant med at folk er godt oppdatert på teknologi og trender.

Her er et av barna fra barneskolen vi underviste på som lekte seg med snapchat-filtrene i flere timer

Her er et av barna fra barneskolen vi underviste på som lekte seg med snapchat-filtrene i flere timer

Jeg lærte svært mye av å bo på landsbygda, og vil si jeg synes det var en deiligere opplevelse å være på landsbygda kontra Kathmandu som er en storby med masse mennesker, høye lyder, lukter og trafikk. På en annen side må jeg innrømme at det på mange måter var en sjokkerende å se mennesker så uoppdatert på "vestlige" verdier, spesielt kvinnesynet og forventningene knyttet til kjønnsroller. Menneskene på landsbygda lever mer isolert fra resten av verden pga mindre teknologi, og har derfor et annet tankesett og kulturen er svært annerledes enn i hovedstaden Kathmandu. Det er utrolig å tenke på et land kan ha så store forskjeller i velstand og levemåte. Men en dag, om det så er 10 år til, kommer nok livet på landsbygda til å forandre seg til å bli mer moderne.