Familien vår!

Vi bor i en vertsfamilie. Familien vår består av en far, en mor, en hjelper og to små unger – i februar, tre unger. Vi er så takknemlige for at vi får bo i denne familien. De har tatt i mot oss med åpne armer og får oss til å føle oss som en del av denne familien. Vi lever virkelig i kulturen og får sett den fra det viktigste perspektivet, hjemmet. 

Norske juletradisjoner. Her spiser vi ett av sju slag mens vi ser på Grevinnen og Hovmesteren.

Norske juletradisjoner. Her spiser vi ett av sju slag mens vi ser på Grevinnen og Hovmesteren.

Det er mange forskjellige måter vi opplever kulturen fra i hjemmet, men den tydeligste er nok maten. Det er vanlig å spise ris til frokost, lunsj og middag – og det spiser denne familien. De har fått høre fra vår kontaktperson at det ikke er like vanlig å spise så mye ris i Norge, derfor spiser vi ris bare to ganger om dagen. Når det kommer til matlagingen så er det en selvfølge at kvinnen i huset lager maten og kjører på. Zoky Rado, vertsmoren vår, er en utrolig flink kokk og lager utrolige retter gang på gang. Vi trodde ikke at vi kom til å like ris så godt, men jammen meg tok vi feil. Hvis vi spiser mat nå er det litt merkelig å ikke ha med ris. For eksempel så fikk vi servert spagetti en dag, og Johanna så ut som et spørsmålstegn og spurte hvor risen var. 

For Zoky Harilala er det mye jobb! Han er vertsfaren vår og jobber hver ukedag, fra klokka sju til hvem vet om kvelden. Vi ser han bare i helgene, noe som er veldig normalt her. Mennene jobber mens damene er hjemme og passer huset. Selv om Zoky Harilala jobber mye så snakker Rado og han mye sammen. De snakker på kvelden, på telefonen og innimellom på jobb. Selv om vi ikke ser han så mye betyr ikke det at resten av familien gjør det samme. 

Her spiller Johanna fotball sammen med Zoky Harilala og resten av GBA fotforona

Her spiller Johanna fotball sammen med Zoky Harilala og resten av GBA fotforona

Vi har en hjelper i huset som hjelper til med å lage maten, slakte en kylling eller tre, vaske litt gulv og ellers litt her og der. Når vi skriver «hjelper» så er det ikke hushjelp slik vi kjenner det. Vår hjelper heter Lova. Hun er 16 år gammel og startet å jobbe for familien vår bare noen måneder før vi kom. Det tok litt tid før vi forstod hvorfor vår familie hadde en 16 år gammel jente til å vaske hus, klær og tallerkener. Det høres så feil ut, fram til det ble forklart til oss. Saken er at Lova er en av mange ungdommer som alle er hjelpere i hus. De kommer fra fattige familier på landet, og blir sendt inn til byene for å tjene penger for familien. Avtalen er at de hjelper til i huset, og til gjengjeld får de et sted å bo, mat, familievarme, og selvfølgelig lønn. Og de har ikke samme rollen som en hushjelp har, men er mer som det største barnet i familien som hjelper moren og faren der det trengs. Hvert fall i vår familie. Det finnes familier der ute som ikke behandler disse «hjelperne» på samme måte, og det finnes tilfeller der de blir slått og mishandlet. Dette er selvfølgelig ikke greit! Men i de fleste kristne familier, og alle familiene vi har vært borte i, så er det slik som vi har det i vår familie. Vi er så glad i Lova. Til tross for at hun bare kan gassisk, og vi ikke kan gassisk, har vi mange morsomme minner sammen med henne. Og for en lettelse for Zoky Rado virkelig har hendene fulle med to småbarn og en som akkurat ble født.

hele famen uten johanna

Noe annet vi får med oss er skolesystemet. Vi får sett til det med UGBM også, men nå får vi sett hvordan det funker helt fra førsteklasse. De starter på skolen da de er tre år, så den eldste datteren startet på skolen i år. Vi jobber med litt eldre klasser som slutten av barneskolen, ungdomsskolen, videregående og universitetet.

Et stappa GBS møte

Et stappa GBS møte

I UGBM-samfunnet så bruker man ordet «zoky» foran en som er ferdig utdannet og er en del av GBA, eller en som er som en slags lærer eller eldre. Derfor, i stedet for å si mor eller far, så sier vi Zoky-Rado og Zoky-Harlala. Zoky betyr egentlig stor eller gammel, og blir brukt når du for eksempel skal si storebror eller storesøster (Zoky lahy, Zoky vavy). Det motsatte er Zandry.

Det beste med å bo i en vertsfamilie er nok omsorgen og kjærligheten man har for hverandre. Det er litt rart å bare bo hos en familie man får tildelt, men etter en stund føles det ikke slik lenger. Vi er virkelig en familie og nå blir det bare rart at vi skal flytte ut av den om to måneder. I går ble det født et nytt medlem, og vi gleder oss til å møte vår nye bror eller søster. Selv om Zoky-Rado bare er 27 år, så kaller hun seg selv for moren vår – noe vi også gjør. Den omtanken hun gir oss, enten om vi er sjuke, slitne eller oppmerksomhet sjuke, er mer enn vi noen gang kunne bedt om. 

julaften 2018 madda
Du bør vite nøye hvordan sauene dine ser ut. Ha omsorg for din buskap!
— Salomos Ordspråk 27:23
Ta da imot ham i Herren med all glede, og hold slike som ham i ære. For det var på grunn av arbeidet for Kristus han kom døden nær. Han satte livet på spill for å kunne utfylle savnet av dere i tjeneste for meg.
— Flipperne 2.29-30

Heri + Malala

Heri og Malala giftet seg åttende desember. De er Johanna sine mentorer, og var så hyggelige og inviterte oss! Heri er tidligere Hald student og Malala har studert i Frankrike. Johanna synes det er veldig fint å ha to mentorer som vet hvordan det er å komme til en ny kultur, og klarer å forstå hva hun går gjennom. De er veldig åpne på hvordan kulturen i Madagaskar er, og hjelper Johanna hvis hun har noen spørsmål over hvordan forskjellige ting fungerer her. Derfor var det veldig koselig at de inviterte oss, sånn at vi fikk lov til å være med å feire dem + oppleve et gassisk bryllup.

 Seremonien i kirka er ikke så annerledes enn hvordan den er i Norge, men det kan fort være fordi kirkene har mye innflytelse fra de første norske misjonærene som var i Madagaskar. Det startet med Malala som kom inn med stor hvit kjole, så en del sanger på gassisk, og en preken. Forskjellen fra et norsk bryllup er at gasserne signerer de offisielle papirene på at de er gift som en del av seremonien. Til tross for harde, små benker og mye gassisk vi ikke helt forstod var det rørende å se de to si sitt endelige ja til hverandre.

Heri+kirka.jpg

Fra seremoni til fest. Med ferdigbooka buss ble alle gjestene fraktet til et fantastisk område hvor festen ble holdt. Berit ble sikker på at dette var stedet for hennes bryllup også. Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente på festen. Madagaskar er rikt på særegen kultur, men vi merker den europeiske påvirkningen fra kolonitiden og globaliseringen. Så det er fort å se for seg noe helt annet, men sannheten er at bryllupsfesten var ganske lik det du vil finne i Norge. Selvfølgelig var det noen forskjeller. Den største forskjellen var kanskje tiden. Her i Madagaskar blir det mørkt klokka seks, og av sikkerhetsmessige årsaker kjører man ikke ute midt på natta. Det er heller ikke alle som kjører egen bil og det er ikke så trygt å gå ute i mørket. Dette, inkludert med store avstander og forferdelig trafikk som gjør at selv et par kilometer kan ta på sitt verste en time, gjør at bryllupet slutter når klokka begynner å nærme seg sju. Derfor er det ikke slik at man spiser, så underholdning, spiser, så taler og underholdning – nei her er det taler, underholdning og mat om hverandre. Det var ikke så lange mellomrom mellom måltidene, var jo 4 måltider + kake som skulle bli spist og servert på 5 timer. 

IMG_0691.JPG

 Gjett om det var liv der da! Dette var den andre store forskjellen vi så. Det er selvfølgelig ingen fasit på hvordan norske bryllupsfester er, men som oftest er det ikke så mye dans og aktiviteter fra gjestenes side. I dette bryllupet derimot, var det motsatt. Med live band og dansere som ledet, danset gjestene hele tiden. Vi danset og danset, og hvis ikke vi danset var det underholdning på scenen. Det var alltid noe som skjedde. Selv når det ikke skjedde noe, var livebandet i full sving med sanger av alle slag, og høyttalerne på maks. Å snakke med sidekameraten din på bordet kunne du bare glemme. 

Favorittdelen var nok dansinga. Det var kjempe morsomt da vi danset den tradisjonelle pardansen, og selvfølgelig danset vi sammen. Det er en veldig morsom steppedans som vi lærte på språkskolen i Antsirabe, og vi er veldig takknemlige nå for at læreren vår lærte den til oss.

IMG_0689.JPG

Den siste store forskjellen var kakekuttinga. Dette var en stor prosess med taler og sang. Vi sang velsignelsen til dem før de kutta kaka. Det var veldig fint å stå i et kor på 150 og velsigne dem og deres nye ekteskap. Da kaka var kutta, ble den til vår undring bæret inn på bakrommet. Etter en stund kom servitørene ut med små plastikkesker. De hadde kutta kaka og laget dem til take-away!

Vi hadde en fantastisk dag, og det rører å se to liv bli til ett. Måtte Gud ta vare på dem og deres ekteskap. Og vi takker dem stort for at vi fikk oppleve en ny del av den gassiske kulturen!

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
— 1 Korinter 13:13

BSF-camp

For et par helger siden var vi på en BSF camp. BSF står for Bible Study Fellowship og er et engelsk bibelstudium som man finner i land over hele verden, inkludert Madagaskar. Vi drar på BSF møter hver fredag og møter ungdommer fra hele Tana. BSF har også online program som man også kan følge, så man trenger ikke komme på møtene for å være en del av bibelstudiet. Det er utrolig deilig for oss å kunne dra på møter hvor vi ikke trenger å ha en oversetter, men forstår alt som blir sagt på egenhånd. 

Campen handlet om hvordan man kan være en god leder og hvordan man kan evangelisere. Foredragsholderne som kom var veldig åpne for at vi skulle komme med våre ideer, og var utrolig flinke til å engasjere. I tillegg til dette var det mye teamwork, hvordan man kan få gruppa til å samarbeide bedre. Så plutselig løp vi rundt med gruppa vår og prøvde å finne hint til et bibelvers i skauen. Vi hadde det kjempe gøy og ble enda mer kjent med gruppa vi havnet i. Team Kintana 4ever!!

you are beautiful

Det var en todagers camp, så selvfølgelig spiste vi 100% som en gasser. Ris med vann, også kalt vari sosoa, til frokost, ris med laoka til lunsj og middag. For å være ærlig er ingen av oss en stor fan av ris med vann, og vi er vel enige om at vi er takknemlig for brødet vi får til frokosten hjemme hos vertsfamilien. Vår store hit ble Pain au chocolat! Ingenting slår croissant med sjokolade i. Etter vi spiste det her, har vi vært som to gale og spiser det i hver sjanse som byr seg.

Det ble servert Angivy til måltidene. De sier at angivy er bra for huden og kroppen, men at den smaker helt forferdelig. Vi er enig i det, men likevel spiser de det i hytt og pine.

Det ble servert Angivy til måltidene. De sier at angivy er bra for huden og kroppen, men at den smaker helt forferdelig. Vi er enig i det, men likevel spiser de det i hytt og pine.

På kvelden hadde vi leirbål. Da dro vi ut i området og lette etter brennbart tre – grunnet mye regn før på dagen. Mens vi prøvde å få fyr på dette bålet ble vi delt opp i grupper hvor vi fikk spesifikke oppgaver å gjøre sammen. Siden vi har hatt om David på de siste BSF-møtene så handlet det vi skulle gjøre om David og Goliat. Noen skulle skrive dikt, lage en sang, et dramastykke og noen skulle gjenfortelle dette. Vi hadde det kjempe gøy, danset og lo godt gjennom kvelden. 

båååål

BSF campen inspirerte oss. Ikke bare fikk vi lært om en av våre viktigste oppgaver som Jesu disipler, nemlig evangelisering, men vi fikk også vært med mennesker som har Jesus nært til hjertet, og møtt medmenneskelighet og åpenhet. Det er utrolig å se hvor sterkt disse verdiene står i det gassisk-kristne samfunnet. Som utlendinger i et helt nytt og annerledes land er dette så viktig. Det får oss til å tenke på hvordan vi tar i mot utlendinger i Norge. Møter vi de med like mye medmenneskelighet og åpenhet?

Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.
— 1 Samuel 16:7

Viktigheten med å gi muligheter

Hver onsdag har vi æren av å jobbe på Akany Avoko Ambohidratrimo. Det er et omsorgssenter for mindreårige i Antananarivo. Her har vi engelskundervisning, i tillegg til at vi leker og har aktiviteter med dem. Er det et sted som rører hjertet vårt her i Madagaskar, så er det Avoko.

46235673_902413306624328_306473984180879360_o.jpg

Da senteret åpnet i 1964 var det egentlig ment å være et senter for sosialt arbeid, hvor vanskeligstilte og straffdømte jenter kunne bli plassert i stedet for i fengsel. I dag har likevel senteret en litt annen funksjon. Barna som bor på senteret i dag er blitt sendt hit av domstolene etter å ha konkludert at foreldrene ikke kan eller bør ta vare på dem. Disse familiene er ofte veldig fattige.

For mange barn er historien før Avoko forferdelig vond og vanskelig. Barna som kommer til Avoko er ofte blitt utsatt for seksuell overgrep eller omsorgsvikt, og noen er foreldreløse. I mange tilfeller har foreldrene prøvd å kvitte seg med barna. Barn blir forlatt på gata eller gjemt bort, for eksempel nedi dohull. Det er også mange som er skadde, og det har vært tilfeller der operasjon må til.

46157193_902413226624336_5449326248851406848_o.jpg

Men på grunn av Avoko kan historien fortsette mot noe lysere for de som bor her. I dag er det 150 barn, til tross for at det bare er plass til 110. Når barnet annkommer senteret blir det møtt med et mottaksapparat som består av blant annet psykologer. I tillegg får de legehjelp hvis det er nødvendig. Barna på Avoko blir tatt godt vare på. Her har de mulighet for beskyttelse, de får opplæring i å lage mat, vaske klær og andre hverdagsvaner, de får skoleundervisning, masse venner, masse omsorg, og ikke minst en familie.

Dette er et senter som blir drevet av kjærlighet. Økonomien er knapp, og selv med så mange barn, er det lite støtte å få fra staten. De får støtte fra fadderorganisasjoner, men det er likevel vanskelig å få endene til å møtes. Likevel går ikke de økonomiske utfordringene utover barna, men de 35 personene som utgjør personalet. Barna settes alltid først, og før noe annet skal deres behov dekkes. Det betyr at de utdanna spesialpedagogene, psykologene, lærerene, sosialarbeiderne, barnepasserne, vaktmennene og administrasjonsansatte får lønn når, og om, det finnes penger etter at barnas behov er dekket. Dette syns vi er helt utrolig. Og vi er så beæret av å jobbe med mennesker som ofrer selv sin egen økonomi for å gi barna muligheten til et bedre liv.

Senteret i seg selv er veldig imponerende. De har alle mulige prosjekter i gang, både for at utgiftene skal bli mindre, men også for at barna skal lære hvordan de kan leve på en økonomisk god måte. De har svære tanker som samler opp vannet når det regner, slik at vannutgiftene blir mindre. For strøm har de vindmøller. De har jordstykker der de dyrker sine egne grønnsaker og noen husdyr. Av kumøkk, jord og avfall som ikke råtner lager de eget brensel. Dette er bare noen av alle prosjektene. I tillegg er resirkulering en stor del av programmet. Barna lager smykker, vesker, bilder, puffer av tomflasker og andre ting med resirkulerbart avfall. Produktene selger de på marked, og den ungen som lagde det som ble solgt – får pengene helt for seg selv.

Avoko er for barn opp til 18 år, men etter det må de ut. Og det er denne delen som gjør Avoko til noe annet enn bare enda et omsorgssenter. I stedet for å bare kutte kontakten, hjelper senteret med overgangsperioden. De hjelper dem med hybel, mat og skolebøker for universitetet, og ser til dem helt fram til de er i arbeid.

46688966_528001434381881_4368505829121327104_n.jpg

Ved å jobbe på Avoko får vi virkelig sett hva det vil si å ha nestekjærlighet og medmenneskelighet. Menneskene som jobber her ofrer tid og fast inntekt liv for at disse barna skal få mulighet til et bedre liv. Disse menneskene skaper håp om en bedre framtid. På grunn av dem har flere fått mulighet til komme ut av fattigdom, bygge sitt eget liv og danne sin egen familie. De gjør en forskjell i denne verden, til tross for økonomiske problemer.

Jeg tror vi alle kan gjøre en forskjell. Det handler om viljestyrke, kreativitet og tro på oss selv og Gud. Med det er det ingenting som kan stoppe oss fra å gjøre livet til noen i denne verden litt bedre.

46170081_902413423290983_8300098314691411968_o.jpg
“For ingenting er umulig for Gud”
— Lukas 1:37

Hverdagslivet på Madagaskar

Nå er det to måneder siden vi forlot Norge og etablerte et nytt liv her i Madagaskar. Den gassiske og den norske kulturen har likheter, men også mange ulikheter, både store og små. Her har vi litt lyst til å fortelle om hverdagen vår, og de forskjellene vi merker på daglig basis.

To ting man ofte ikke tenker så mye over er dusjing og vasking av klær. I Norge er det nesten tatt litt for gitt at man har dusj å dusje i, for ikke å snakke om varmt vann. Men hos de aller fleste i Madagaskar er det bøtte med kaldt vann som gjelder. I starten kan det være litt rart, men etter hvert venner man seg til det. Når man går rundt i 30 grader, er det faktisk litt forfriskende med litt kaldt vann over hodet.

48059020_260326507971940_923927094063267840_n.jpg

Det er heller ikke noen vaskemaskin her, så her må du trå till med hendene. Gassere blit helt amazed når de får høre om denne merkelige maskinen vi putter klærne våre i. Man kan jo tenke seg at det er stress, men faktisk er det helt greit. Vaskinga kan være ganske sosialt og koselig, og en fin måte å nyte sola på. Likevel kan det være hardt for hendene i starten. Huden var ikke helt herdet for å skrubbe klær i 2 timer, og for Berit sin del ble det litt blodig, men overlevde fint med noen plastre.

Tiffany og Sylvi lærer Johanna å vaske klær.

Tiffany og Sylvi lærer Johanna å vaske klær.

For Johanna sin del er alt litt lavt. Da mener vi ikke bare menneskene, men alt fra kjøkkenbenker til vaskebenken. Berit storkoser seg da hun får høre at hun er høy, men når de ser Johanna så bare skriker de (en liten gutt snudde seg og så Johanna).

En annen forskjell er maten. I Madagaskar er det alltid ris. «Vary sy laoka» (ris med tilbehør) er frokost, lunsj og middag. Tilbehøret varierer, men hovedingrediensen er uansett ris. Det var uvandt for oss å komme til en kultur der 70 % av tallerkenen består av ris, 25% er grønnsaker, og de resterende 5 % er to små kjøttbiter, men heldigvis er begge to stor fan av gassisk mat. Men det beste er at det alltid er frukt til dessert. Og frukten i madagaskar er fantastisk! Just sayin’…

En vanlig lunsj for oss her i Madagaskar

En vanlig lunsj for oss her i Madagaskar

Fra huset til gatene. Du forstår fort at du ikke lenger er i Norge når du går i gatene. Gatene er mye mindre enn vi er vandt til, i tillegg til at det er mange flere folk der! Det er som krussetreffet i Kragerø, du er aldri alene. Men her ender man med å gå ut i veien, for det er ikke plass på fortauet. Berit ble truffet av en bil en gang, men slapp av – hun prøvde å fikse speilet igjen. Butikkene langs gaten er veldig små, og ikke så dominerende. I stedet selges varene i boder lands fortauene, eller så ligger de på tepper på veien.

46892915_359941048101728_195851543784718336_n.jpg
46888111_1598849796883779_7368404184590188544_n.jpg

Når vi drar rundt i byen bruker vi bussen. Den består av en minibuss der de har presset inn 2 + 2 seter på rekke, med en gang i midten (som norske busser). De har ca. 6 – 7 rader bak hverandre, som betyr veldig liten plass til beina. Men det beste er når alle setene er fulle. Da fyller de opp midtgangen også ved å ta opp et minisete mellom de allerede 4 setene, slik at de sitter 5 mennesker på rad! Du kan se for deg hvordan det blir når personen som sitter innerst skal av og hele midtgangen er full av mennesker…

Er det en ting du ikke skal gjøre på bussen, så er det å ta fram den dyre smarttelefonen din… Derfor ble det et raskt bilde, med dårligere kvalitet. Men dere forstår hva vi mener!

Er det en ting du ikke skal gjøre på bussen, så er det å ta fram den dyre smarttelefonen din… Derfor ble det et raskt bilde, med dårligere kvalitet. Men dere forstår hva vi mener!

Det er kjempe morsomt å forstå hvordan denne kulturen funker. I starten så var det et skikkelig kaos, liksom … busstoppene er jo bare randome plasser midt på veien. Men nå begynner vi å se systemet og at det ikke bare er rot. Virkelig spennende å utforske en ny kultur. Det anbefaler vi alle!

UGBM

Det er virkelig på tide å presentere vårt arbeid her i Madagaskar!

Vi er en del av Hald Internasjonale Senter, linjen Interact. Interact er styrt av NKSS Laget, som du kanskje kjenner til hvis du leser denne bloggen. Laget er en del av et større fellesskap kalt IFES (International Fellowship of Evangelical Students). Kort fortalt er det lagsarbeid fra hele verden som har gått sammen og startet et felleskap. Igjennom dette fellesskapet har vår linje, interact, startet samarbeid med lagsorganisasjoner fra land over hele verden, og da også begynt med utveksling. Norske ungdommer reiser ut, og internasjonale kommer til Norge. Det er dette vi er en del av, og det er derfor vi har reist til Madagaskar.

UGBM er den gassiske versjonen av NKSS Laget. Forkortelsen står for Union des Groupes Bibliques de Madegascar. Denne lagsorganisasjonen startet i 1973, og har i dag skolelag spredt utover hele landet. UGBMs visjon er å få skolelag i hele landet før 2021. Hovedkontoret ligger i Andraisoro, en bydel av Tana.

Vårt første møte med GBU og GBS Ambohidratrimo

Vårt første møte med GBU og GBS Ambohidratrimo

Etter at vi har fått bli kjent med denne organisasjonen må vi si at det er en råbra organisasjon. Det er flere greiner tilknyttet UGBM, der hver gren representerer hver sin gruppe med mennesker. Dette er GBS, GBU og GBA. GBS er for studenter på videregående og ungdomsskolen, GBU er for studenter på universitetet. I tillegg har vi GBA. GBA står for Groupes Biblique des Amis (Bibelgruppens Venner) og består av ferdig utdanna studenter som har begynt å jobbe, og er alle aldere fra ung voksen til gammel. Disse har sitt eget bibelstudie, men er også med å hjelpe GBU og GBS med opplegg under møtene, og av og til økonomisk støtte. Det er veldig fascinerende og givende å se at mennesker fortsetter å bidra selv om de er ferdig med utdanningen sin.

46975374_274455546547753_7254492323231301632_n.jpg

Møtene for GBS og GBU består av mye sang og dans, bibellesing og en tale ofte holdt av en ZOKY (GBA). Under møtene er det bibelen som er hovedfokus, og de er utrolig flinke til å bruke den. Fokuset når vi studerer den der er å se sammenhenget mellom det nye testamentet og det gamle, og hvordan vi kan ta med oss dette i hverdagen.

Vi skal jobbe med UGBM Ambohidratrimo. Ambohidratrimo er et stort distrikt i Tana, og UGBM arbeidet startet for 10 år siden. De har lag på 7 forskjellige skoler akkurat nå, men har et ønske om å nå flere, og spesielt finne flere ildsjeler som virkelig vil bli en del av UGBM. Det er her vi kommer inn.

Dette er UGBM Ambohidratrimo. Vår familie i Kristus her i Madagaskar.

Dette er UGBM Ambohidratrimo. Vår familie i Kristus her i Madagaskar.

Vi vil delta på møter for både GBS og GBU i Ambohidratrimo. I tillegg vil vi være med å organisere eventer som skal trekke flere til å bli medlem av UGBM. En spennende utfordring vi er veldig klare for å møte. Vi har allerede begynt å tenke på et event vi kan ha i desember, men det er fortsatt i tenkeboksen. Utfordringene vi får kommer i ny og ne, men det er noe som alt er bestemt. Dere skal få høre mer om det seinere, men for tiden er alt en liten overraskelse..

Til nå har vi hatt mest kontakt med GBU Ambohidratrimo. For en gjeng! Helt fra dagen vi kom tilbake til Tana har disse fantastiske ungdommene satt av tid til å hjelpe oss med alt mulig rart, fra å komme oss fra sted til sted, til oversettelse på møter og til å finne jobber utenfor UGBM. Ja, de kom til og med for å lære oss å vaske klær. Vi er blitt tatt så godt i mot med varme og kjærlighet, og etter første møte følte vi oss som en del av gjengen. Vi er fortsatt overveldet over alt GBU har hjulpet oss med, og fortsatt hjelper oss med, og vi ser så fram til å være mer med dem og studere bibelen sammen med dem.  

Til nå kan vi en UGBM sang på gassisk, vi vil ikke si at vi uttaler alt riktig, men om 4 måneder til så er det nok på plass 😉 Wish us good luck…

Disse bibelversene ble vi utfordret til å lese på GBU møtet PÅ GASSISK. Det ble mye øving for å si det sånn!

Jeg vil opphøye deg,
min Gud og konge,
og velsigne navnet ditt til evig tid.

Jeg vil velsigne deg hver dag
og lovsynge navnet ditt
til evig tid.

Stor er Herren
og verdig er hans pris,
hans storhet kan ingen granske.

Slekt etter slekt
prise dine gjerninger
og forteller om dine storverk.
— Samle 145:1-4
Fideran’i Davida. Hanandratra Anao aho, ry Andriamantiro Mpanjaka ô, Sy hankalaza ny anaranao mandrakizay doria.

Hankalaza Anao isan’andro aho sy hidera ny anaranao mandrakisy doria

Lehibe Jehovah ka tokony hoderaina indrindra; Ary tsy takatry ny saina ny fahalehibiazany.

Ny taranaka rehetra samy hidera ny asanao amin’izay mandimby azy Sy hanambara ny asanao lehibe.
— Salamo 145:1-4

De var så snille og lagde en velkomstfest for oss! I tillegg tok GBU oss imot med mye kjærlighet på vårt første GBU møte. Her er noen bilder herfra.

Inona ny vaovao?

Salama! Nå har vi vært på språkkurs i 3 uker i Antsirabe, nærmere bestemt Lovasoa. Her har vi lært masse, også har vi fått connecte igjen med de andre som er i Madagaskar. De er 6 utrolige jenter, og det var en kjempefin opplevelse å få være med dem i de 3 ukene vi hadde med hverandre. Vi har lagd mat, lært og opplevd den nye kulturen sammen. Det har vært litt dårlig mage, som det fort blir når åtte personer bor i lag, men de som ble dårlig ble fort bra igjen.. 

cchill

Det er mange som kjenner Lovasoa som den norske skolen i Antsirabe. Her ble de norske misjonærbarna sendt for å gå på skole mens foreldrene jobbet rundt omkring på Madagaskar. I dag er det et internasjonalt senter med hotell og skole for alle som trenger det. De holder gassiskundervisning for utenlandske som oss, og engelskundervisning for gassere. Selv om det ikke lenger er den norske skolen, har Lovasoa et godt samarbeid med NMS og NLA. Derfor er det ofte misjonærer og norske studenter innom Lovasoa. Det var det også når vi var der, og vi fikk knyttet bekjentskap med studenter som var i lignende situasjon som oss.

Tiden på Lovasoa har både vært veldig gøy, men det er veldig vanskelig å starte fra scratch på et helt nytt språk. Det er mye som skal på plass. «Hvilken tid skal verbet i?», «Hva betyr sokotra igjen?», «Ikke glem subjektet!». Nye ord, ny grammatikk og nye lyder. Det ville blitt kaos hadde det ikke vært for vår fantastiske lærer Volatina. Hun var utrolig hyggelig person, hadde mye kunnskap, og haugevis med engasjement. Hun forstod også at 4 timer fem ganger i uka kunne bli litt overveldende for åtte nybegynnere, og fant derfor på alternative måter å holde undervisningen på. Plutselig var ikke «alika», «Misaotra» og «Efatra» uforståelige ord på tavla, men viste tydelig «hund», «takk» og «fire».

Undervisningen har bestått av grammatikk, sang, lek og utflukter til tsenaen (Markedet). Vi har kost oss så mye, og selv om det fortsatt er en haug å lære (3 uker går rasende fort), så føler vi at vi har et grunnlag som er mulig å bygge på. Det vil vi takke Volatina og våre medelever for. For en velsignelse å være rundt så mange gode mennesker.

faniloo

 Siden vi snakker om gode mennesker, en tidligere Hald Interact student kom og besøkte oss på Lovasoa, nemlig vår kjære Fanilo, også kjent som Åge. Fanilo gikk på Hald i fjor og jobbet for Laget i Oslo. Nå studerer han i Antsirabe, og er en del av GBU, den gassiske versjonen av Laget på universitetet. Han har brukt mye av tiden sin til å ta i mot oss i Antsirabe og hjelpe oss med hva enn vi trenger hjelp til, enten det er kjøpe telefon eller oversette en telefonsamtale. Det er utrolig hvordan Hald-familien lever videre selv etter Hald. Ved å gå på Hald blir man en del av et voksende felleskap som strekker seg over hele kloden. Det er helt fantastisk. En gang en del av Hald, alltid en del av Hald. Vi er så takknemlige for alt han gjorde for oss, og det blir trist å ikke ha han i nærheten lenger. Men vi er takknemlige for alle minner, og gleder oss til å skape flere sammen med ham og andre Hald studenter. 

Dagene har bestått av skole, litt tsena, mer skole, masse pousse-pousse, en del mat og en rolig kveld som avslutning. Kanskje ikke alltid like spennende. Likevel fikk vi piffet opp hverdagen med forskjellige små og store utflukter. I tillegg til å gå på eksotiske marked og kjøpe manga og lamba, hadde vi også lunsj med to NMS misjonærer som bor på Lovasoa, og en fantastisk tur til Lac Tritriva. Alle åtte dro + Fanilo og Diamondra, som var interacts første student fra Madagaskar! På veien dit så leide vi en bil med sjåfør. Den var ganske liten, med 5 seter inne i tillegg til et lasteplan. Siden vi var 10 stk + sjåfør så satt det 6 ute på lasteplanet. Litt av en rastafari.

Lac Tritriva er en innsjø med mange historier og sagn. En viktig regel for å kunne komme dit var at vi ikke kunne spise gris den samme dagen., og det var ikke lov til å ofre gris der. Det er fordi det er tabu for befolkningen å gjøre slikt på dette området, og ved å bryte tabu-reglene kan det forekomme ulykker. Heldigvis kunne vi bade der, som var helt mahafinaritra.

baaaaad

 Lac Tritriva er et stort øyeblikk vi kommer til å huske, men det finnes også mange små. Utallige middager fra bunnen av, alltid til 8+, hvor vi byttet på hvem som lagde og hvem som vasket opp. For første gang fikk vi smakt norsk taco med gassiske ingredienser! Det var ikke så stor forskjell – mest fordi vi hadde tatt med eget taco krydder. 

To dager samlet vi oss til devotion med de andre connect studentene. Her ble det delt personlige tanker og historier, lovsang, og et trygt og godt felleskap med hverandre og med Gud. 

pousse pousse synne

 Til slutt må vi bare nevne det fantastiske fremkomstmiddelet Pousse-pousse. I Antsirabe er det ikke vanlig med taxi. I stedet løper eller sykler det folk rundt med små trevogner som man sitter i, og frakter en fra sted til sted. Det er en av de mest spesielle framkomstmiddelene vi har tatt, men det ble virkelig en slager! Er du i Antsirabe noen gang, MÅ du prøve Pousse-pousse!

Nå går veien videre tilbake til Tana. Her får vi endelig møte vertsfamilien vår, og begynt å jobbe. Vi gleder oss!

DSC_0129.JPG

De første dagene

3. oktober kl 1730 var det to veldig spente jenter som stod klare på Gardemoen. Ingen av oss klarte helt å forstå hva vi skulle begi oss ut på. Men vi var GIRA!! #PartyinMada

43594418_332151544200159_55289771131404288_n.jpg

Etter lange 21 timer i fly, med et lite stopp i Stockholm og Ethiopia, ankom vi til slutt Antananarivo Airport i Madagaskar. Vi var begge veldig slitne, og veldig glad for å endelig være framme. Da vi gikk ut av flyet og kjente den intense varmen begynte det å gå opp for oss. Vi var ikke lenger i Norge.

Flyplassen var stappfull, og det var litt jobb å finne kofferter og komme igjennom alt av visumsjekk og sikkerhetskontroll, men da vi endelig kom ut stod Tiana der med et stort smil og åpne armer.

Tiana er vår kontaktperson i Madagaskar. En kjempesøt dame på 1,50 m med rødt hår og et stort hjerte. Vi har blitt så glad i Tiana på disse få dagene vi har vært her. Tiana er ansvarlig for det religiøse i GBU, som er en del av UGBM. UGBM står for Union des Groupes Bibliques de Madagascar. Dette er den gassiske versjonen av NKSS Laget, og jobber med studenter fra universiteter i hele Madagascar. Det er for UGBM vi skal jobbe, dette skal vi fortelle mer om senere. Tiana har latt oss bo hos hun mens vi var i Tana (kort for Antananarivo), og hun har vært til stor hjelp i vårt første møte med den nye kulturen. I tillegg til en stor, myk seng, nye håndkler og mat i magen hver dag, hjelper hun oss med alt det vi lurer på og passer på at vi har det bra ikke bare fysisk men også psykisk. Vi er så takknemlige for at vi har fått henne som kontaktperson.

Tiana og lemuren

Tiana og lemuren

Allerede fra første dag har det vært utrolig mange intrykk. Tana er helt annerledes enn Norge. Gatene er forskjellig, det er klær til tørk hvorenn det er plass, søppeltårn spredt litt rundt omkring og maaaaange mennesker over alt. Noe som var litt annerledes var at Johanna var kjempe høy i forhold til gasserne, på sine 172cm så kunne hun se over de fleste hodene.

Disse første dagene har vi fått være turister. På fredag, vår første fulle dag i Tana, tok Tiana med oss ut på en super utflukt. Etter en liten tur på politistasjonen dro vi til en dyrepark midt i Tana. Her fikk vi matet lemurer, sett på fugler og en krokodille. Vi matet lemurene ved at vi fikk gå inn i burene til lemurene, også smurte dyrepasseren banan på både hender og i Berit sitt ansikt. Johanna ble spesielt glad i fuglene i parken som bæsjet på hun 3 ganger. Etter dette dro vi ut av Tana til en gammel borg. Dette var borgen til kong Andrianampoinimerina, den første kongen av Madagaskar. Her fikk vi en spennede omvisning med guide, en fantastisk utsikt over Tana ++, og ikke minst fikk Berit prøvd sin første stådo.

DSC_0026.JPG
DSC_0030.JPG
Andrianampoinimerinas borg

Andrianampoinimerinas borg

Solsenga til Andrianampoinimerina

Solsenga til Andrianampoinimerina

På Lørdag ble vi møtt av to studenter som tok oss med til markedet, og etterpå dro vi på et GBU møte. Det var helt fantastisk! Alle sammen var så hyggelige med oss og interessert i å prate. Vi sang, ba og leste i bibelen sammen. Det var utrolig hyggelig, og vi er veldig klare for å jobbe mer med disse menneskene. På møtet møtte vi flere tidligere Hald interact studenter, de var utrolig hyggelige og det kunne virkelig ikke vært en bedre velkomst enn det vi har fått.

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det
— Salomos ordspråk 4:23

På søndag tok vi taxi brousse til Antsirabe hvor vi nå er. Her skal vi tilbringe de neste 20 dagene for å lære gassisk. Ønsk oss lykke til!

Dette var bibelverset som hang på veggen til Tiana. Nydelig bibelvers som alle burde huske på!

DSC_0106.JPG