Mathare

Nå har vi snart vært her i Nairobi i over 2 mnd. Det er ganske sykt å tenke på. De siste 3 ukene har vi jobbet i Mathare-slummen. Det er et enormt område med en stor befolkningstetthet. Hvor enn du går er det mennesker å se, og det blir aldri helt stille. I følge FN blir en slum definert som «fattig, overbefolket samfunn som mangler tilfredsstillende tilgang til trygt drikkevann og sanitet, offentlige tjenester, grunnleggende infrastruktur og kvalitetslosji». Denne definisjonen er dessverre slik realiteten er for mange i Mathare. Når vi kjører til jobb kommer vi over blikkhus etter blikkhus, flytende søppel, og det er ikke sjeldent man får øye på mennesker som sover oppå søppelhauger. Luktene er mange og forskjellige, i de fleste tilfeller ikke særlig gode.

Jobben i Mathare har vært på «Mathare Worship Center» (MWC), hvor vi har fått gleden av å henge med 10-15 ungdommer 3 dager i uka. Disse ungdommene er 14-18 år gamle og går secondary school, som for oss blir ungdomsskole og videregående. På denne tiden har alle barna i Kenya juleferie, noe som gjør at ikke alle har så mye å drive på med i hverdagen. Dette er en av grunnene til at MWC har satt i gang dette programmet. Veldig mange av dem som bor i Mathare blir der hele livet. De blir født, går på skole, kanskje skaffer seg en jobb og stifter familie, og til slutt dør – alt dette skjer i Mathare. Et av målet med opplegget har derfor vært å «utvide horisonten» til ungdommene, lære om verdenen utenfor slummen – i tillegg til å stifte vennskap med jevnaldrende, bli kjent med noen fantastiske mzunguer (oss), og utvikle sine egenskaper og talenter.

Vi har både hatt pianoundervisning, pc-undervisning, lært om norsk kultur, leker, drama, andakt, dugnad, vært på en «tour av Mathare», og dratt til et badebasseng ikke så langt ifra der vi bor.

Annas tanker og erfaringer:

IMG_2191.jpg

Da vi den første dagen kom til MWC visste jeg ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi hadde tidligere hatt ett møte med pastor Steve, han som har ansvar for dette programmet, hvor han sa at vi ikke trengte å forberede noe til den første dagen. Da trådde jeg opp den første dag, helt uforberedt. Etter at pastor Steve hadde hatt dagens andakt skulle vi begynne rett på de ulike timene. Rebekka, som kan piano, skulle ha pianotimer og jeg skulle undervise i PC. Jauda, jeg, med mine amazinge pc-skillzzz, skal lære 8-10 ungdommer data, dette var jeg jo ikke forberedt på. Så naturligvis var en smule stresset for dette, men ingen grunn til bekymring for vi begynte med “the basics” nemlig å skru av og på pc’en- og ja, det nailer jeg. De neste timene brukte vi på å lære word, powerpoint og excel (måtte muligens oppfriske mine excel-kunnskaper med diverse youtube-videoer før jeg skulle lære det bort). Jeg synes det var faktisk veldig gøy å lære bort og litt spenstig fordi mine pc-kunnskaper er litt begrenset og for å ikke snakke om at jeg så absolutt ikke kan dataterminologien på engelsk. “Uuum, yeah. Just press that thingy there” var nok ofte en av mine fantastiske, gode forklaringer.

I tillegg til å ha pc-undervisning hadde jeg noen små andakter, hatt rollespill av “nordmenn på bussen” og “bekjente som møtes på gata, Norway edition”.

En av dagene dro vi til et badebasseng for å gjøre noe litt ekstra gøy og for å være ett annet sted enn Mathare var også en dag som satt ting litt i perspektiv. Som dere kanskje vet så får det kvinnelige kjønn mensen, heldige oss, og det var det noen av jentene som hadde. Så da fikk en leder i kirka satt manndommen på prøve og kjøpt tamponger- de i butikken lo visst av han. Uansett, da jeg skulle gi tampongene til de to jentene så skjønte jeg at de aldri hadde sett en tampong før og hadde null peiling på hva de skulle gjøre med den. Til slutt sto alle jentene skvist inne på badet for å se hvordan disse tampongene så ut. Jeg tok det jo nesten som en selvfølge at de visste hva en tampong var og hvordan en bruker det for det er jo en selvfølge hjemme. Noe så lite som dette satt ting i perspektiv for meg, spesielt med tanke på hvor store forskjeller det er i verden, urettferdighet og hvor takknemlig vi i Norge burde være for vi har det så sykt godt.

IMG_2534.jpg

Det gøyeste med hele opplegget var å få gleden av å bli kjent med noen utrolig fine, morsomme ungdommer, få kjenne på gjestfriheten deres og bare kose oss og le sammen.

 

IMG_2513.jpg

Rebekkas tanker og erfaringer:

Vi kom til MWC ganske så uviten over hvordan opplegget kom til å bli (noe jeg vil si står i samspill med oppholdet vårt generelt her i Kenya). Ungdommene var veldig stille, og det virket nesten som de var redde for oss. Heldigvis løsnet dette seg raskt, og stemninga ble svært god. Det ble mye rom for tøysing, dans (inkludert twerking – gikk ikke særlig bra), praktisering av både norsk og swahili, i tillegg til fine samtaler.  

IMG_2211.jpg

Jeg har lært bort litt piano-skills til fire av ungdommene. De var alle nybegynnere, men lærte i svært ulikt tempo – noe som i grunnen er normalt, men litt vanskelig å forholde seg til når man underviser alle på en gang. I tillegg vil jeg ikke si jeg er en racer på engelske piano-begreper, så det ble raskt «Let us just call it …» Tross dette har det gått veldig greit, og vi har vært innom både sanger på norsk, engelsk og swahili. Jeg vil si jeg er stolt over hva de har fått til å lære på den korte tiden, selv om jeg må innrømme det er ganske så frustrerende å gå rundt å nynne på «All of me» hele tiden. Både meg og Anna har blitt litt(veldig) sprø av den sangen da denne har blitt sunget og spilt igjennom x antall ganger.

Oppholdet i Mathare har vært veldig fin, og jeg sitter igjen med mange gode minner. Henger man med disse ungdommene, er det lett å tenke at de er akkurat som oss. De hører på mye av den samme musikken, og er typiske ungdommer når det kommer til forelskelse og romantikk (noe vi var så heldige å få observere). Men når man tenker over det, lever de totalt annerledes, og har en helt annen hverdag. Dette gikk spesielt opp for meg da vi var hjemme på besøk hos ei av jentene. Selv om de kanskje ikke eier så mye, betyr det ikke at de ikke er mye verdt, at de ikke har et verdig liv, eller at vi ikke kan stifte vennskap. Det er ikke bare ungdommene vi underviste som har fått utvidet horisonten, men også oss, noe jeg er veldig glad og takknemlig for.

Takk for at dere gjorde oppholdet vårt i Mathare helt konge!

Kommunikasjon er ikke alltid like enkelt

Kommunikasjon er en artig greie. Du sier en ting som kan bli oppfattet fullstendig annerledes. Dette skjer med oss alle uansett hvor man befinner seg i verden, men jeg kan tørre å påstå at det er lettere å havne i en slik situasjon når man kommer til en fremmed kultur.

46344185_332791240844924_7394190489630539776_n.jpg

For ikke så veldig lenge siden var jeg på et sykehus for å blant annet hente noen medisiner. I skranken på apoteket fortalte de meg: “Go to the reception and you will get your medicine”. Synes dette var ganske så merkelig. Hvorfor måtte jeg gå til resepsjonen på sykehuset for å få medisinene, når jeg visste at de hadde dem her? De deler jo ikke akkurat ut medisiner i resepsjonen, gjør de? Etter mitt spørrende ansikt gjentok de seg og sa akkurat de samme ordene. Så jeg hørte altså riktig, men allikevel virket dette som et veldig rart opplegg. Til tross for min lille tvil gjorde jeg som de sa og gikk til resepsjonen. Da jeg fortalte mannen i resepsjonen at jeg hadde blitt sendt dit for å hente medisinen min, så han bare rart på meg, og jeg følte meg dummere enn dummest – men det var jo dette jeg hadde blitt fortalt jeg skulle gjøre?

Det viste seg at «go to the reception» betydde «gå til resepsjonen for å få et stempel på disse papirene» og « then you will get your medicine» betydde «etterpå skal du komme tilbake igjen her så vi kan gi deg medisinene dine». Mulig dette var logisk for dem, men for meg var det bare veldig forvirrende. Heldigvis fant vi ut av det og det endte det godt. Jeg fikk medisinene mine og ble frisk igjen, så det er jo good.  

46107000_704972479869307_561968415955222528_n.jpg

Selv om mange snakker bra engelsk her, kan det likevel lett oppstå misforståelser. Når kulturen er så utrolig annerledes, har man automatisk ulike perspektiver på ting. Til tider kan dette være veldig frustrerende, men også spennende og interessant. Det verste som kan skje er vel at du får en ok+ hendelse du kan fortelle videre?

Happy Life Children's Home

Hallais, nå har vi allerede vært her i en måned og er fortsatt levende og som du leste i forrige innlegg så har vi de fire siste ukene jobbet tre dager i uken på Happy Life childrens home. 

 

Hver mandag, tirsdag og torsdag så har vi gått strekningen fra der vi bor, Focus centre til Happy Life, som tar oss ca 30min. Happy Life har to avdelinger, en for ”toddlers” og en for spedbarn. Spedbarns avdelingen er delt opp i to rom, ett for barn fra 6mnd til 1 år og det andre for barn fra 0-6mnd, hvor vi har tilbrakt mest tid. Dagsrytmen er å mate barna,  bli litt gulpet på, være med å vaske de og kle de og sist men ikke minst, skifte bleier. For å si det sånn, er ikke bittelitt verpesjuk lenger, så det å skifte bleier er en god kur for det.

 

Det å jobbe på Happy Life har vært gøy, litt repetitivt til tider da vi mater, skifter bleier og legger de i senga x3 på 17 barn i løpet av en dag. Det har også vært koselig til tider for det å få tilbringe dagene med smilende, sovende og søte barn kan ikke være mye annet enn koselig.(eyy sjekk den naise allitterasjonen) En ting skal sies at når jeg først begynner å reflektere over oppholdet på Happy Life så har det ikke alltid vært så lett og noen ganger litt trist og vanskelig. Ett eksempel på at det ikke alltid har vært så lett var da det på under en uke kom to nye babyer til Happy Life. Om morgningen så vasker vi babyene og jeg var med å vaske denne ene nye babyen.  Han hadde fortsatt en klasp med litt av navlestrengen igjen, han var 3 dager gammel. En vet jo allerede at alle disse barna ikke har noen hjem/foreldre, men da fikk jeg det på en måte rett i fleisen, at noen har nettopp forlatt dette barnet. 

Jeg hadde også psykologi på videregående og det har gjort at tankene har surret litt når det kommer til våre grunnleggende behov som mennesker. Det er blitt forsket på av blant annet av en som heter Harlow om det med tilknytning. Han kom frem til at menneskers grunnleggende behov er ikke bare de fysiologiske behovene som mat og drikke, men at kjærlighet og nærhet er likeså viktig. På det settet har det gjort arbeidet mye mer viktig og meningsfylt ved at vi kan være med å gi litt av vår kjærlighet og nærhet til disse barna.   

IMG_1949.jpg
IMG_1930.jpg
IMG_1861.jpg

En skrikende hverdag

Obs! Dette innlegget er skrevet med en stor dose overdrivelse, og strider mot hvordan vi oppfatter realiteten. Et litt mer realistisk innlegg vil komme senere.

Kan du forestille deg en hverdag fullt av babyer som mer enn annet ønsker seg akkurat din oppmerksomhet? De skriker og hyler, strekker armene og alt som er mot deg når du kommer inn døra sånn halvtrett en mandags morgen. Når du da har plukket opp den ene for å gi den mat, er takken en stor og motbydelig gulp som selvfølgelig havner rett på favoritt-toppen din.

 Her er et fint bilde med innslag av litt gulp.

Her er et fint bilde med innslag av litt gulp.

Og du som hadde tenkt deg innom butikken på vei hjem fra jobb, fordi du hadde så lyst på avokado som tilbehør til middagen i dag. Men som den muzungu-kjendisen du er, kan du ikke risikere å møte opp i en butikk med skitne klær. De er jo tross alt ganske så opptatt av utseende og slikt her. Du kan ikke akkurat forvente at de ikke kommer til å legge merke til deg heller.

Hva med å forestille seg en hverdag der du skifter en hel haug av bleier hele dagen lang? Det begynner å bli så mange at det ikke lenger er sauer du teller om kvelden for å prøve å sove, men ja – du skjønner hva jeg referer til. Og du bokstavelig talt begynner å bli drittlei av jobben din. Det er jo selvfølgelig da den lysegule bæsjen har tatt den lange veien opp gjennom hele ryggen i stedet for å bli liggende trygt nede i bleia. Hvorfor var det jeg som plukket opp akkurat den ungen?

Om ikke det er nok blir du spurt om å mate den 5 dager gamle babyen som nettopp har blitt tatt inn på barnehjemmet. Du må innrømme at han er ganske så søt, men hva hjelper det, når han tisser på deg – selv om han har bleie på seg?

 Hvem liker ikke litt tiss på buksa?

Hvem liker ikke litt tiss på buksa?

Og når han sover så å si 24 timer i døgnet, og bruker 1 time på å drikke noen få milliliter med melk? Du må presse flaska inn i munnen hans i hans dypeste søvn, og prøver å riste og klype i han for at han skal reagere og klare å få i seg noe som helst.

Jeg synes ikke overskriften har blitt utdypet nok, så da er det vel på tide å gjøre noe med det. En skrikende hverdag. Tygg på ordene. Kan du forestille deg hva det kan innebære? Du har nok rett. Et hylekor av babyer. Det er som titusenvis av fluer som surrer rundt deg, men surrelydene blir erstattet med sirener som skjærer i ørene dine. Alt begynner med én baby som gråter. Som det trøsteinstinktet vi alle har inne i oss, går man jo selvfølgelig bort til vedkommende for å prøve å gjøre det litt blidere igjen. Når det en liten stund har vært stille, har selvfølgelig babyen ved siden av veldig lyst på en klem han også. Du forlater den første for å trøste den andre, men da tar det ikke mange sekunder før den første begynner å gråte igjen. En tredje baby har fått øynene opp for at nå er det kjærlighet å få. Slik bare fortsetter det til du ikke vil noe annet enn å rømme fra dette galehuset. Jeg tror jeg endelig har forstått begrepet av en ond sirkel. Egentlig hadde jeg klart meg fint uten å vite hva det innebar.

Sånn. Da var det sagt. Så må jeg ikke glemme å nevne at vi har det fint også altså. Barnehjemmet har mange søte unger.

IMG_2044.jpg