"Jeg vil ikke" ...?

Etter en måned i Colombia begynte jeg på den første store skoleoppgaven vår. Å skrive en artikkel om et relevant tema til utvekslingen, med mål om å få den publisert. I januar ble artikkelen min med tittelen “Jeg vil ikke” publisert i menighetsbladet på hjemstedet mitt (finnes også nederst i blogginnlegget). Jeg blir stolt, og nervøs, av å tenke på at mine ord og tanker står på papir.  Flere har skrytt av artikkelen min, og flere har spurt om jeg enda ville skrevet det samme. Derfor ønsker jeg å dele det jeg skrev her på bloggen, og samtidig svare på spørsmålet: Har ting forandret seg?

Svaret er nei... ting har ikke forandret seg… jeg har. Colombia har fremdeles forferdelige sider og nydelige sider. Verden er fremdeles den samme. Jeg er ikke den samme.

Jeg tok valget om å flytte et halvt år til Colombia med målet om å slutte å “se bort” når jeg blir møtt av verdens problemer og elendighet. Nå har jeg levd seks måneder midt i det og jeg vil fremdeles ikke vite, ikke oppleve, ikke føle, og ikke innse… Fordi det er fremdeles ikke behagelig, fremdeles ikke greit. Jeg tror aldri det kommer til å endre seg. “Å se bort” er en automatisk reaksjon, noe vi ikke kan styre. Jeg ser enda bort. Men jeg har fått et nytt mål. Og det er at når jeg først ser bort… tar jeg et dypt pust, ber en bønn til Gud, og ser tilbake igjen.

Det tok ca. fire måneder før jeg sluttet å spørre meg spørsmålet “Hvorfor gjør jeg dette?”. Men det var aldri et alternativ å reise hjem. Jeg visste jo hvorfor jeg gjorde det, og jeg så at det var verdt det. Etter fire måneder i Colombia, de to siste månedene av oppholdet, var det kun en tanke som sto i hodet mitt:

Jeg er uendelig glad for at jeg gjør dette

- Alette


“Jeg vil ikke”

Skrevet av Alette Sjølyst, november 2018

"Hvorfor gjør jeg dette? Jeg vil ikke, jeg vil ikke!" er tanken som går gjennom hodet fem av syv dager i uken. "Hvorfor gjør jeg dette?" er et spørsmål jeg må svare på hver eneste dag. Uten et svar på dette spørsmålet, uten en grunn, er det ikke noen mening i å gjøre det. "Jeg vil ikke" er svaret jeg kommer frem til hver eneste gang. "Jeg gjør det fordi jeg ikke vil gjøre det."

3. oktober 2018 satt jeg meg på flyet fra Sola flyplass som til slutt skulle føre meg til Colombia, hvor jeg nå har bodd i to måneder. Jeg er i år student ved Hald Internasjonale Senter, en fagskole i Interkulturell Kommunikasjon og Internasjonalt Arbeid. Studiet innebærer å gjennomføre en praksisperiode på seks måneder i en kultur helt ulik din egen, som i mitt tilfelle er Colombia. Her skal jeg leve og lære. Rent praktisk jobber jeg, sammen med to andre norske jenter, som volontør for søsterorganisasjonen til LAGET, her kalt UCU (Unidad Cristiania Universitaria). Dagene er travle, fulle av bibelgrupper og spansktimer, for ikke å snakke om skolearbeidet som må gjøres utenom for å sendes hjem til Norge... Men når alt kommer til alt er hovedoppgaven vår å bare være og erfare.

Jeg har tenkt på Hald helt siden jeg først hørte om det på en leir i 2012, men da alltid med Kamerun og Afrika i tankene. Planen var å søke rett etter videregående,  men da den tid kom falt valget på Bibelskolen i Grimstad i stedet. Da jeg ett år senere faktisk søkte Hald, var det ganske tilfeldig. Bestevenninna mi Elena hadde søkt Hald og var fast bestemt på å at hun skulle til Colombia.  Jeg beundre motet hennes, men var ikke modig nok til å gjøre det selv. Jeg hadde imidlertid ingen anelse om hva jeg skulle gjøre i stedet, og ble i et svakt øyeblikk overtalt til å sende inn en søknad bare for gøy.

Knappe to uker senere kom dagen da jeg ble oppringt og tilbudt å reise til Colombia sammen med Elena. Og etter knappe to uker til kom svaret "ja" usikkert ut av munnen min. Jeg følte meg ikke modig, men jeg ville være det! En del av grunnen til at jeg takket ja, var nok simpelthen fordi jeg måtte ha noe å bruke tiden på det neste året. En annen grunn var frykten for å være kjedelig. Jeg hadde blitt fortalt så utrolig mange ganger at hvis jeg ville ut og reise, “oppleve verden”, så måtte jeg gjøre det nå. Men den egentlige grunnen, det som faktisk fikk meg til å gjøre det, var ønsket om å være den personen jeg drømmer om å bli.

Som de fleste andre norske ungdommer har jeg strevd med selvfølelse hele livet. De siste par årene har jeg blitt mer og mer bevisst på problemet og da jeg i fjor begynte på BIG måtte jeg ta et oppgjør med det. Jeg skjønte at å basere verdien min på utseende, karakterer og popularitet er meningsløst. Jeg er fristet til å kalle det egoistisk. Jeg måtte tenke over hvem jeg egentlig vil være og hva jeg vil skal definere meg. I Norge lever vi i en boble hvor hva andre tenker om oss er viktigere enn hva vi selv tenker om oss, og hvem andre tror vi er, er viktigere enn hvem vi faktisk er. Jeg levde i en boble der frykten for hva andre tenker om meg tok fokuset mitt bort fra hva jeg tenker om andre, og enda viktigere: hva jeg kan få bety for andre. Hald er mitt forsøk på å bryte denne boblen.

Jeg var forberedt på at å bryte ut av boblen ikke kom til å bli en behagelig opplevelse. Det er ingen behagelig opplevelse å flytte til et helt nytt land, med en helt annen kultur, og et helt annet språk, nesten helt alene. Kultursjokket er stort, kommunikasjonen er vanskelig, inntrykkene sterke og energinivået lavt. Det er heller ingen behagelig opplevelse å møte sannheten om verden vi lever i. Det er ingenting behagelig med å møte synet av hjemløse narkomane som sover rett utenfor inngangsdøra mi, hver dag. At noen ber om penger hver gang jeg står i matkø, er heller ikke spesielt behagelig. Klemmen jeg gav til vertsmor når hun mistet jobben på grunn av feil politiske meninger, var ingen behagelig klem. Å observere at venninna mi ikke har de fem kronene som det koster å ta bussen hjem er ingen behagelig opplevelse... og det er det heller ikke å innse at leiligheten til familien til den rikeste av vennene mine, er mindre enn én av tre etasjer i huset mitt hjemme.

Det jeg derimot ikke var så forberedt på er det jeg opplever som kanskje minst behagelige av alt: Colombianernes godhet. Disse med mye mindre penger enn meg, gir til dem som tigger, og kjøper av dem som selger, mye oftere enn meg. Disse med under halvparten så mye klær som meg, gir lett fra seg jakka si om jeg fryser. Disse som kjemper for å få nok mat på bordet, nøler ikke med å gi maten sin til meg om de ser at jeg er mer sulten enn dem. Disse som bruker sparepengene sine på å kjøpe den ene koppen Cappuccino, lar alle rundt bordet få smake på den før dem selv. Disse som går hjem hver dag for å spare penger på buss, tilbyr å følge meg til døra. Disse som har et hav av utfordringer, bryr seg om mine bortskjemte rikmannsproblemer. Disse som har tusen grunner til å klage og være misfornøyde, har et smil og en takknemlighet jeg aldri har hatt. Disse med et mye renere hjerte enn meg, setter meg som forbilde.  

Den 3. oktober 2018 flyttet jeg til Colombia. Selv om hovedoppgaven min her er å bare være og oppleve, er det lite som er lett og behagelig. Så hva får meg til å gjøre dette? Hvorfor velger jeg å utsette meg frivillig for så mye ubehag og utfordringer? Grunnene er mange... Min idealistiske forestilling av misjonærer i Afrika, ønsket om å være modig, behovet for å ha noe å gjøre dette året, frykten for å være kjedelig, og presset om å oppleve verden. Men når alle enkle overfladiske svar er dyttet til side og jeg må grave frem det oppriktige, innerste, dypeste svaret, kommer jeg alltid tilbake til det samme: “Jeg gjør det fordi jeg ikke vil gjøre det.” Jeg vil ikke vite, jeg vil ikke oppleve, jeg vil ikke føle, jeg vil ikke innse. Men enda mindre vil jeg være enda en person, som lukker øynene, lener seg tilbake i boblen av velstand, og håper at det går over av seg selv.