Vale la pena

Det er under to måneder igjen av oppholdet i Colombia. Muligens de to beste månedene i livet mitt. Språket snakkes flytende, kulturen ligger nå i hjertet, friheten blir større og større, vennene er sikret for alltid og livet blir aldri det samme. Veien har vært hard for å komme hit, men aldri så hard at jeg ikke har fortsatt å gå. Utfordringene har vært, og er, fremdeles mange, men ingen av utfordringene er for store til at de skaper pågangsmot og ikke motløshet. Skolens motto er «Et år av en annen verden», noe jeg kan bekrefte at stemmer. Jeg er fristet til å kalle det «Et år av en bedre verden». For selv om jeg nå har mer elendighet rundt meg enn noen gang, har jeg det bedre inni meg enn noen gang. Selv om jeg ser fattigdom og kriser jeg aldri ville sett i Norge, ser jeg også et Gudsnærvær jeg aldri har opplevd i Norge. Kampen har kanskje vært stor, men gleden er så uendelig mye større. ¡Vale la pena!

 - Alette

 

FullSizeRender.jpg
FullSizeRender.jpg
FullSizeRender.jpg
FullSizeRender.jpg
IMG_8535.JPG

Tur til Ibagué

Jeg har en ganske så ok+ jobb her i Colombia. To dager før jeg skulle dra, så fikk jeg beskjed om at jeg og to andre skulle dra til Ibagué på dagstur. Det er selvfølgelig helt fantastisk å få denne muligheten. Ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre der, men gira var jeg! Jeg tenkte at vi sikkert skulle snakke om UCU av noe slag eller holde en prestasjon. Det er litt av Colombia-kulturen å ikke alltid vite alt, men det viktigste er at ting alltid ordner seg til slutt! Vi sto opp tidlig på torsdags morgen, ja vi snakker kl 3 (på natta), for å ta buss. Ibagué ligger fire timer unna hovedstaten Bogotá. Det var et stykke å kjøre, men jeg tenkte at vi sikkert fikk sove på bussen. Alle fikk hvile ut på bussen, utenom meg. Jeg har jo aldri i hele mitt liv vært bilsyk, men på denne turen så måtte jeg jo selvfølgelig bli det. Jippi. Etter fire timer med null søvn og oppkast, så dro vi rett til universitet. Vi hadde gleden av å være med på den første dagen på universitet i Ibagué.

Vi startet arbeidet vårt ganske rett på. Det første vi gjorde var å dra på en stand UCU hadde på universitetet. Der informerte vi elevene om hva UCU var. Det var utrolig spennende å møte så mange nye mennesker som er så imøtekommende. Helt ut av det blå så dukket det opp en jente fra Nederland som var i Colombia for første gang. Hun kunne ikke spansk, så både for henne og meg så var det gøy å snakke om personlige opplevelser med kulturen. Jeg har fremdeles et lite håp om at hun skal velge å bli en del av UCU, både for å høre Guds ord, men også for å øve på å snakke spansk på en trygg plass. Tenk at dette er jobben min. Blessed! Etter noen timer på denne standen, så tok vi turen innom et klasserom hvor det skulle gis dypere informasjon til studentene. Carmen ga både en god forklaring på hva UCU var og hvorfor det var viktig. Noe av det aller viktigste vi gjorde, var å engasjere studentene til å starte sine egne bibelstudier.

51174878_368039657326157_2121366046362304512_n.jpg

Her forteller Carmen litt om UCU. Blant annet hva de står for, hvorfor de har det, i tillegg til at hun prøver å oppmuntre elevene til videre arbeid.

Det kom både nye og gamle studenter for å høre på det vi hadde å snakke om. Det var ekstra stas at de var så engasjerte i arbeidet vårt.

51701546_585284528601117_6540142595077570560_n.jpg

Så var det min tur til å ha litt ansvar. Siden vi var så mange, så delte vi oss i to grupper og hadde en liten bibelstudie av typen “Laget-lunsj”. Vi leste i bibelen og svarte på sentrale spørsmål. Jeg blir så takknemlig over å møte så mange fine folk, i tillegg til å ha et slikt fellesskap rundt bibelen.

51216249_1960195897427654_1430199087088533504_n.jpg

UCU hadde sin egen stand hvor de delte ut info, svarte på spørsmål og hadde leker. Her var det bare å spre det gode budskap så fort som mulig før studentene gikk til neste stand.

51184451_771841636542119_2848804000155828224_n (1).jpg

Selvom vi var på jobb, så fikk vi heldigvis lov til å være litt turister også. Sa ikke nei takk til det for å si det sånn. For en fin by!

51165019_251672762448601_6791569529613844480_n.jpg

Fytti for et land! Colombia er så spennende. Det har så mange vakre byer som ingen har hørt om. Ibagué ble en av mine nye favorittbyer, spesielt ved tanke på de vakre fjellene i bakgrunnen! #ilovemyjob

Livet er ikke for pingler

Det er mange som ser for seg et glansbilde av det å reise langt vekk hjemme fra. Det er jo bare gøy? Jeg var en av de som trodde på dette glansbildet. Jeg sa til meg selv at dette var noe jeg lett kunne klare. Jeg har vært på så mange leirer opp gjennom årene fra jeg var liten av uten å ha hatt hjemlengsel. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 år. Å reise til Colombia å være der alene som nordmann. Hallo det klarer jeg. Og jeg gjør det, jeg er her ennå. Jeg klarer meg. Men det som kom som et sjokk for meg var alle forestillingene jeg hadde om hvordan livet her i Sør Amerika kom til å bli, alt, ja alt ble skrudd i en helt annen retning enn det jeg forventet.

Før jeg dro til Colombia, så lovte Hald at dette kom til å bli en opplevelse jeg ville huske for resten av livet. Det har de helt rett i. Jeg beundrer hver og en av de som velger å dra på utveksling. Det er ingen lek. Det er mye som gjør godt og det er mye som gjør vondt, men det som gjør deg vondt gjør deg egentlig godt, uten at du er klar over det. Jeg trengte å dra hjemme fra. Jeg trengte å sette meg selv og troen min på prøve, uten at jeg visste hva jeg gikk til. Jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det. Jeg ser på verden, landet mitt og folkene rundt meg med et helt nytt perspektiv. Familien min har fått en ny betydning. Mitt forhold til Gud har vokst. Jeg har forandret meg som person.

Det har vært tider hvor jeg har telt dager, timer, minutter til jeg skulle dra hjem. Det var ikke lys i enden av tunnelen. Jeg druknet i mine egne tanker. Det var så mye på en gang. Det er tungt å lære språket i det landet du bor i. Det er vanskelig å kjenne på savnet av familien. Det er slitsomt å leve opp til forventningene til menneskene rundt deg, spesielt når du vet at du ikke klarer det. Livet blir så utrolig vanskelig når det ikke går den veien du ønsker, men helt ærlig så ville jeg ikke tatt bort noe av det som har vært vanskelig. Og faktisk så er det en del av livet. Det er jo ikke meningen at alt skal være lett, godt er det. Det er når ting blir vanskelig at du vokser som person. Som pappa sa til meg; Livet er ikke for pingler. Stemmer det gamlefar. Livet er absolutt ikke for pingler.

Jeg tror at alle har en plass i hjertet sitt hvor det finnes følelser, minner eller tanker som man aldri har snakket om med noen. Kanskje det var så vanskelig at du ikke klarte å fortelle det til dine nærmeste. Angret du på noe du gjorde? Eller var det et godt minne, ingenting vondt, men du ville bare holde det for deg selv. Når du holder ting for deg selv så kan det vært godt å vite at den tingen bare er din. Ingen kan ta det fra deg eller si sin mening om det. Men det kan også gjøre veldig vondt. Så vondt at kroppen slutter å fungere. Hva gjør du da? Gir du opp? Later du som at det går fint? Jeg skal ikke fortelle deg hva du er nødt til å gjøre, men jeg kan fortelle deg hva jeg gjorde. Jeg ba til Gud. Ja jeg vet, sykt cliché, men tro meg det funker. Jeg sa til Gud at jeg ikke orket mer. Jeg fortalte han de hemmelighetene jeg hadde gjemt i hjerte mitt. Jeg fortalte alt. Jeg gav alt jeg hadde til han. Ærligheten er så sårbar, det gjør den også veldig kraftfull. Så er spørsmålet; hjalp det? Gikk smerten bort? Nei, smerten gikk ikke bort med en gang, men jeg fikk en følelse av å bli elsket. Jeg vet at familien min elsker meg, og om de kunne så hadde de tatt alle byrdene mine og båret dem hele veien inn til mål. Men det kan de ikke. Min far i himmelen, han kan det. Følelsen jeg fikk er ikke som forelskelse, når du får en klem av en du er glad i eller når du har gjort en god gjerning. Nei, det er en følelse av ekte kjærlighet. Du tror fullt og helt på at du er elsket, uansett hva du har gjemt i hjertet ditt. Denne kjærligheten løste ikke alle problemene mine, men den ga meg trygghet og styrke til å komme gjennom dem.

Jeg har fremdeles to måneder igjen i Bogotá. Eventyret videre blir sikkert ikke lett, men jeg er klar. Hald har kastet meg ut i mange utfordringer langt utenfor komfort-sonen min. Jeg er så glad for at jeg valgte Hald som min utfordringen. Det har gitt meg viktige opplevelser, sterkere tro og venner for livet. Ikke ta den letteste utveien hver gang, ta omveien å se hvor du havner. Kanskje det gjør deg veldig godt. Uansett hvilken utfordring du velger, aldri undervurder den kraften bønn har, fordi ved troen på Jesus så er det alltid lys i enden av tunnelen.

51152731_934883293374845_238481065587507200_n.jpg

En litt annerledes juletid

Juletiden er for mange en tid for familie, juletre, pepperkaker, snø, norske julesalmer og et tårn av gaver. Slik var det ikke for oss i år. Likevel inneholdt juletiden alt som hører julen til. Tiden var fylt av kjærlighet, nærhet og samhold, Jesus, god mat, musikk og latter.

Vi var veldig spente på hvordan juletiden kom til å bli. Dette ble vår første jul borte fra familien og de norske juletradisjonene. I løpet av dagene frem til 1. desember hadde vi forberedt oss godt. Vi hadde kjøpt inn julekalender, adventslys (noe de ikke bruker her), julekaker/-kjeks og noe som ligner på brød, for å få en ordentlig julefrokost. I tillegg hadde vi tatt med Jul i Blåfjell på dvd, juleté, risengrøt og julepysjen. Alt kom godt til nytte og gjorde dagen til en verdig 1. desember.

Første søndag i advent ble tilbrakt med venner. Vi var tilskuere til lokal fotballkamp mellom kirkene til vertsfar og kompiser.

Andre søndag i advent dro vi, sammen med vertsfamilien, til Ibagué for å feire 50- års jubileumet til kirken de går i. Vi fikk god mat, danset på innleid privatbuss og hørte en tale fra Colombias første kvinnelige prest. #stas. Vertsfamilen dro hjem på søndag, mens vi ble igjen til onsdag, og fikk tilbringe noen flotte dager med dem. På mandagen møtte vi folk fra UCU Ibagué og de tok oss med på fjelltur. Andesfjellene leverte. På bildene ser dere to tomater som ikke er vandt til å trene i en høyde på 1700 meter med 30 varmegrader :)

Tredje søndag i advent tilbrakte vi med UCU Armenia. Katolikkene i Colombia, som utgjør ca. 92% av befolkningen i følge SNL, har en tradisjon som heter “Novenas”. De samles med familie og venner i ni dager før jul som en forberedelse til at Jesus blir født på julaften. Tradisjonen deres går ut på å lese de samme tekstene hver dag som inneholder sanger og bønn. Det er også vanlig at naboer samles og utfører denne tradisjonen sammen i de ulike husene i løpet av kvelden.

Vi i UCU Armenia ville derfor gjøre en vri på den samme tradisjonen for å samle alle de kristne som vanligvis sitter hjemme alene under disse dagene. Kjernen i UCU Armenia hadde derfor en plan om at vi også kunne samles disse dagene og ha ulike bibelstudier sammen i ulike hjem. Vi spurte de ulike studentene om de hadde mulighet til å åpne hjemmene sine og invitere på “Agua Panela” (oppkokt vann med uraffinert sukker). Dette var i utgangspunktet vanskelig for studentene ettersom alle har veldig ulik økonomisk bakgrunn, men med hjelp av Gud ble dette en suksess, og gjorde gruppen mye mer sammensveiset.

I løpet av disse ni dagene samlet vi oss og hadde bibelstudier som handlet om Jesus. Temaet for den første samlingen var Jesu unnfangelse. Dette var veldig spesielt fordi vi fikk være hos tidligere student Luisa som ventet barn. Hos henne fikk vi også innblikk i en tradisjonell matrett som heter Natilla. Det er en dessert, laget av maismel, sukker og melk, som de spiser i hele desember og kan sammenlignes med nordmenns forhold til julekaker. Det finnes ulike smaker Natilla, og egne ferdigpakker (type Toro) som de fleste bruker for å lage denne retten, men vi fikk være med å lage denne på den tradisjonelle måten fra bunnen av. Det var stas!

Den andre dagen var vi hos Daniela som er medlem av kjernen i UCU Armenia. Vi pratet om Jesu fødsel og om hvilke omstendigheter Jesus ble født inn i. Dette åpnet for mange dype og filosofiske samtaler.

Den tredje dagen var vi hos kontaktpersonen vår Eliza. Vi inviterte til pyjamada (pysjamasparty) og vi lærte gruppen å lage pepperkaker fra bunnen av! Denne dagen pratet vi om hvorfor Jesus ble født og hvordan vi kan si at Jesus er Guds sønn. I tillegg spilte vi spill og danset til langt på natt.

IMG_8002.jpg


Den fjerde dagen hadde vi samling hos ei som heter Natalia. Hun studerer i nabobyen og har startet opp bibelstudier på universitetet sitt alene (tøff jente!). I løpet av denne kvelden pratet vi om hva Jesus gjorde da han levde og hvilken autoritet han har. Vi pyntet pepperkakene og fikk være vitne til at en bortkommen sønn kom hjem og fikk se Guds kjærlighet på nytt. Det var en sterk opplevelse for oss alle.

Den femte dagen var vi i leiligheten vår og kjørte fullt ut med norske juletradisjoner. Vi fikk dem til å ta av skoene (her går alle med sko på innendørs) og vi serverte dem risengrøt og saft. Temaet denne kvelden var Jesu død og hvorfor han måtte dø slik som han gjorde.

Den sjette dagen var vi i huset til Maria Fernanda, hvor resten av familien er katolske. Det var kjekt å lese bibelen med dem og alle skrev hver sin post-it lapp om hvorfor vi trenger Jesus. Disse hang vi opp på kjøleskapet som et kors. På slutten av kvelden kom naboene og vi fikk ta del i den katolske tradisjonen kalt Novenas. De leste tekster og alle var med og sang.

IMG_8024.JPG

Den syvende dagen var vi hos en som heter Cristian. Her pratet vi om hvordan man kan leve slik som Jesus og hvordan man kan være en disippel. Denne kvelden sang vi lovsang og danset sammen. Det var en kjekk og lang kveld som endte med baking av kakemenn. Vi jobber hardt for å holde på de norske juletradisjonene, knis.

Den åttende dagen, også kjent som lille julaften og i år fjerde søndag i advent, var vi hos en som heter Emanuel. Det ble ikke Grevinnen og Hovmesteren i år, men vi koste oss med leker og pratet om hvorfor vi personlig trenger Jesus i livet vårt. Vi delte oss inn to og to og ba sammen for hverandre.

Den niende dagen også kalt julaften samlet vi oss til julefrokost/ lunsj hjemme hos ei som også heter Daniela. Jeg og Alette sto opp kl. 7 for å lage risengrøt (igjen) og stelle oss for å være der kl. 9. Vi fant fort ut at på julaften betyr samling kl. 09:00-12:00 mer 11:30 til 15:00. Vi har fortsatt litt å lære dem når det kommer til tidsplanlegging, men vi koste oss veldig, spesielt da folk begynte å komme! Vi spiste sammen, gikk rundt juletreet, delte sammen og pratet om hvordan vi kan fortelle andre om Jesus. Vi fikk lov til å lese juleevangeliet på norsk og på spansk. Senere på dagen fikk vi ringt hjem til Norge og på kvelden var vi med vertsmor og vertsfar m/fam. Først spiste vi natilla etterfulgt av middag hos foreldrene til vertsmor. Familien overrasket oss med julegaver! Etterpå dro vi til Circasia (nabobygd) og fikk servert mer mat av foreldrene til vertsfar. Resten av kvelden danset vi. Det var en lang, men minnerik og flott feiring av Jesu fødsel.

Estudios bíblicos

En del av arbeidet jeg driver med her i Bogotá er å delta på bibelstudier. Normalt sett starter det kl 18 og varer til kl 21. Mange av studentene kommer rett fra universitet og kommer derfor litt tidlig, men det er bare koselig å få høre litt om hvordan en colombiansk hverdag er. Det er veldig inspirerende å observere hvordan de holder bibelstudiene. Og selvom det ikke er det største lokalet, så er det alltid nok plass og mat til alle. Ungdommene her er veldig beleste på bibelen, engasjerte og villige til å snakke høyt om hva de tenker. Jeg lærer ekstremt mye av de. Bibelstudiene starter med en bønn, etterfulgt av litt lovsang. Etter et par sanger så blir det stilt spørsmål om det er noen som har noe på hjerte de ønsker å be for. Det er en veldig åpen og ærlig atmosfære som skaper gode relasjoner blant folkene her.

Det er som regel ikke en tale, men vi velger ut en bibeltekst som vi studerer nøye i små grupper. Etter litt tid kommer vi sammen som en stor gruppe og deler det vi tenker og føler på. Ingen svar er feil, det gjør det lettere å dele det man tenker, i tillegg ser du helt nye perspektiver på ting. En bibeltekst som du har lest hundre ganger før kan plutselig få en helt ny mening når du ser den fra et annet perspektiv.

Man blir jo aldri for gammel til å leke, så selvfølgelig må vi leke litt vi som er 19++. Leking blir også brukt som en god icebreaker i begynnelsen av møtene, spesielt hvis vi har fått nye medlemmer i UCU. Etter at vi har lekt, sunget, og studert bibel så er det tid for litt snacks. Dette er en av oppgavene jeg syntes er veldig koselig å stelle i stand. Det er veldig normalt å kjøpe brød og rundstykker som vi har til panela, te eller juice. Jeg syntes det er litt gøy å gjøre ting som er litt annerledes som for eksempel kanelsnurrer eller pommes frites. Det er alltid noe å bidra med og bibelstudiene blir uansett kosestunder med bibel, venner og god mat. Man gleder seg til hver onsdag og fredag. Tenk at dette er en del av hverdagen min!

45263825_351326665638180_7460647935940755456_n.jpg

La Costa- tilbakeblikk

I Colombia er tid relativt. Her kan uttrykket et par dager vare i tre uker. Uttrykket en liten time kan fort bli tre eller fire timer. At dette innlegget snart er to måneder gammelt  kan indikere at jeg enten er flink til å prokastinere, vi har mye annet arbeid å gjøre her nede, eller at noe skjedde med meg og mitt forhold til tid da vi dro til kysten.

Mandag 22 oktober etter tre uker i hovedstaden Bogotá fikk vi (Elena og Alette) beskjed om at vi skulle dra til kysten for å besøke de lokale gruppene. Onsdag formiddag den 24. oktober gikk flyet til Cartagena. Vi ble sendt med et annet fly enn personen fra kontoret som vi skulle dra med. Alette og Elena på tur til flyplassen ble stoppet av politiet da vi kom frem, antagelig fordi vi ble sendt i en Uber som er ulovlig her nede, ups. Etter en del om og men fikk vi sjekket inn og kom oss på flyet. I halv ett tiden kom vi ut av flyet og det første som traff oss var varmen. Tretti grader og strålende sol. Vi måtte innom toalettet og skifte klær før vi traff personen fra kontoret og en av studentene (Jose) som er medlem av UCU Cartagena. Det første vi gjorde var å ta et obligatorisk bilde ved stranden.

47232853_524181398099724_8155615782357696512_n.jpg

Både jeg og Alette bor ved sjøen hjemme i Norge. Det å få se sjøen igjen var en ubeskrivelig gjensynsglede. Visste du at mesteparten av de som bor i Colombia aldri har sett sjøen?

47304809_2218012891565531_1897889539217686528_n.jpg

Etter det obligatoriske bildet passerte vi i bil forbi Castillo de San Felipe de Barajas.

47227861_2367306253344097_5812995758462337024_n.jpg

Vi dro på Olympica for å spise. Det er en matbutikk som også selger varm mat. Oppsettet kan minne litt om IKEA hjemme i Norge. Der hadde de fisk!

Etter lunsj fikk vi ta en tur i El Parque Espiritu Del Manglar. En park med statuer av mange kjente kunstnere fra Colombia og Latin Amerika. Der fikk vi høre om en ny kaffe-teori. “Hvis det er 30+ grader ute så hjelper det å drikke glovarm kaffe fordi det utligner forskjellen i temperaturen. Er du varm innvendig så plages du ikke av varmen utvendig. Jeg tror at både jeg og Alette var enige i at det som fristet mest var iskaldt vann.

Etter parken dro vi på bibelstudie på det teknologiske universitetet og der møtte vi mange kjekke ungdommer. Noen som trodde på Jesus og andre som var invitert for å bli bedre kjent med ham. Det var inspirerende å høre dem snakke og reflektere over bibelteksten som vi leste. Vanligvis på EBUs (bibelstudiegrupper) bruker vi en metode som kalles “método sueco”. Den består av fire spørsmål.

1) Hva tar din oppmerksomhet i denne teksten. Hva skinner sterkest for deg.

2) Har du noen spørsmål til forfatteren eller til Gud.

3) Hvordan kan jeg relatere til disse versene til mitt liv. Hva kan jeg ta med meg som lærdom.

4) Med hvem eller hvor kan jeg dele dette videre.

UCU er som LAGET en tverrkirkelig organisasjon og har fokus på at menneskene som kommer selv skal finne utav hva Bibelen sier.

Det hadde vært kjekt å dele et bilde av bibelstudiet, men på grunn av hensyn til personvern kan vi ikke dele noen denne gangen.

47242154_371819896722846_4178625178936279040_n.jpg


Senere samme kvelden tok vi buss til Barranquilla. Når UCU drar på besøk til bibelgruppene i de ulike regionene så sparer de ikke på energien. Etter en lang dag kom vi hjem til en koselig familie. Hvis du ser etter på bildet kan du kanskje forstå at kjøring her nede er noe annet enn hjemme.

Barranquilla

IMG_7329.JPG
FullSizeRender.jpg

Her ser dere utsikten fra Yamina sin leilighet. Hun var kontaktpersonen til de to første teamene som dro til Colombia med Hald Internasjonale Senter. Hun bor sammen med sin mor og sin sønn i Barranquilla. Her fikk vi bo de neste tre dagene og maten var helt nydelig. I Colombia er det vanlig å ta opp mat på tallerkenene før maten blir servert. Det manglet ikke på innhold og metthetsfølelse.

På bildet ovenfor var de snille og tok hensyn til at nordmenn er vandt til å spise hyppig og mindre porsjoner.

Første dagen i Barranquilla fikk vi beskjed om å forberede to bibelstudier. En til universitetet som skulle være samme dag og en annen til dagen etterpå som skulle holdes for ferdig utdannede mennesker.

47004740_1465556843587869_520280973753974784_n.jpg

Dessverre kan jeg ikke dele bilde av studentene, men under bibelstudiet fikk vi besøk av denne skapningen som også bodde på campus.

I scream and you scream and we all scream for ice cream.

Litt senere enn dette på kvelden fikk vi vite at vi skulle presentere landet vårt og kulturen vår på en barneskole morgenen etterpå.

05:00 gikk alarmen av torsdag morgen. Vi ble med Yamina på skolen hvor hun jobber. Det er en offentlig skole som ligger i det fattigste strøket i Barranquilla. Skolen er bygget i sement og er malt i fargene til det colombianske flagget (gul, rødt og blått). Skolen starter annerledes her i Colombia enn hjemme. Da klokken ble 06:30 stilte alle elevene seg opp i skolegården og fikk felles beskjeder. Lærerne sto på et platå som var mye høyere enn elevene og de som tullet måtte opp på platået på fremvisning. Etter de vanlige beskjedene ble vi presentert foran hele skolen og de klappet og ønsket oss velkommen. Til slutt ba de fadervår i plenum og etterpå startet timene. Vi brukte hele formiddagen på å undervise elevene om Norge og kulturen vår på spansk. Elevene hadde masse energi og mange spørsmål. Vi fikk også lære om deres kultur og musikk. Det var en bratt læringskurve for oss å kommunisere alt på spansk og vi var fint ferdige før lunsj. Et av de mest spurte spørsmålene var hvorfor vi var så røde i ansiktet. Vel, vi prøvde å forklare at over 35 grader + langbukse = rød nordmann.

Etter en lang men fin dag dro vi tilbake til huset og spiste lunsj. Klokken fire skulle vi ha ny samling denne gangen holde bibelstudie på spansk for voksne mennesker. Vi fikk lagt oss nedpå litt først, men jeg skulle ønske at jeg lot meg selv sove. Møtet skulle begynne kl 4 pm men det begynte ikke før etter 7 pm. Tid er bare et tall?

Menneskene på kysten er noen av de koseligste og hyggeligste menneskene jeg tror jeg har møtt. De strakk seg langt for å ha oss i hjemmene deres og for å passe på oss. Noen av dem sov i stuen på gulvet for at vi skulle få et rom. De snakker også språket raskere enn noen annen region i Colombia og har røtter fra Afrika. De identifiserer seg selv mer som en del av Karibien enn som en del av Colombia kulturelt sett, og de KAN det å danse!

Nedenfor kan dere se flere bilder fra Barranquilla

FullSizeRender.jpg

Alle elektrikere sin drøm.

FullSizeRender.jpg

Sikkerheten er noe for seg selv. Det er også normalt å bruke motorsykler og mopeder som transportmiddel og mange kjører med mototaxi hver dag.

FullSizeRender.jpg

Her er vi med herlige medlemmer av bibelgruppen for de som er ferdig med å studere i Barranquilla.

Den siste dagen, før turen gikk videre til Cartagena, hadde vi noen timer fritid og fikk bestemme hva vi ville gjøre. Selvfølgelig valgte vi å dra å bade i sjøen!  

47129409_306687406844354_2188978147385409536_n.jpg

Da de sa at de skulle kjøre oss på stranden, så mente de det også.

Cartagena

FullSizeRender.jpg

De neste tre dagene tilbrakte vi i Cartagena. En nydelig by med flotte bygg og stort mangfold. Vi fikk høre om hvordan Cartagena er en svært todelt by. Den ene delen er omtrent bare for turister. Der finner man alle de flotte bygningene, muren og det alle tenker hvis de tenker på Cartagena. Den andre delen av byen er der folkene faktisk bor. Det er en by som er preget av at den har høyest arbeidsledighet i hele Colombia. Men menneskene gir ikke opp! De er utrolig flinke til å lage seg egne jobber. Når bilene venter på grønt lys vasker noen vindusrutene, andre danser eller sjonglerer og noen selger mat eller drikke.

Vi kunne dessverre ikke ta bilder av denne fattige delen av sikkerhetsgrunner, men her kommer noen bilder fra det historiske sentrum og fra en bibelstudie vi holdt sammen med UCU Cartagena.

FullSizeRender.jpg

Her er går jeg, Carmen (ansvar for media og kommunikasjon på hovedkontoret i Bogotá) og Jose (medlem av UCU Cartagena) rundt i turistområdet.

IMG_7369.JPG

Bibelstudiegruppe på kveldstid.

 

48035066_1187110901439949_6402746634228203520_n.jpg

Den historiske muren med alle hotellene i bakgrunnen.

48393430_1589033811242321_7004353921833500672_n.jpg

Et forsøk på energioverføring etter en bibelstudie som var på dagtid?

48063049_210416109867456_6806290345337290752_n.jpg

Er vi i Colombia, så er vi i Colombia #kaffetid

Turen til kysten var energigivende og inspirerende. UCU Cartagena og UCU Barranquilla har virkelig mange kloke og flotte mennesker med reflekterte tanker om det som står i Bibelen.

Génova, Quindio

Tirsdag 13. november fikk Elena og Alette være med kontaktperson Eliza på jobb som lærer for en skoleklasse, i den lille fjellandsbyen Génova i Quindio, Colombia. De var lite forberedt på hva de skulle være med på da de søndag kveld sa «ja» til å stå opp 05:30 for den 1,5t turen til Génova. Kjøreturen bort var full av Colombianske rytmer, natur som tok pusten fra oss, og historier som nesten gjorde det samme. Vi hadde søkt opp kvelden før hva det gikk ann å se eller gjøre i Génova, uten funn. Dette ble forklart i bilen dagen etter da Génova er en landsby ingen vil besøke, ettersom den har vært hjemstedet til flere av Colombias værste kriminelle. I dag er byen trygg, men har fremdeles store utfordringer med økonomi, utdanning og narkotika, noe som gav sterke inntrykk på oss. Vi fikk tilbrinde en dag sammen med en skoleklasse i siste semester av «collegio»  (16-17 år), og undervise dem om kaffe og om Norge. Undervisningen om kaffe ble naturlig nok holdt av Eliza, som jobber som lærer innen kaffefaget. Kaffe er den viktigste inntekskilden for distriktet Quindio (som har Armenia som hovedstat), og er derfor en viktig del av pensum. Det var stor forskjell på engasjementet til elevene under undervisningen om kaffe og undervisningen om Norge. Alle var svært engasjerte og stilte mange spørsmål om hvordan det er i Norge. Spørsmålene var om alt fra været og agrikulturen i Norge til spørsmål om politi og narkotika. Det var en veldig fin opplevelse å få være en hel dag med denne klassen, samtidig som det gjorde vondt i hjertet. Vi ble fortalt at flere av elevene i klassen, på bare 16 år, både brukte og solgte narkotika gjevnlig. Vi ble også fortalt at to av jentene i klassen allerede hadde barn, og at sannsynligvis vil maks 1/5 av eleve ta høyere utdanning. Under besøket ble innvitert hjem til gården til en av elevene. Faren hans kom innom skolen og sammen fortalte de om, og viste bilder av, gården deres hvor de dyrker kaffe og platanos (bananart). Gården ligger enda én time lenger unna Armenia, hvor vi bor, og vi må derfor overnatte om vi skal ha muligheten til å gjennomføre besøket. Vi håper svært høyt at vi får muligheten til å dra dit en dag!

FullSizeRender.jpg
FullSizeRender.jpg

Génova er en nydelig liten landsby, med fargerike gater og fargerike mennesker! Vi er takknemlige for besøket! 

FullSizeRender.jpg

Og bilturen bort byr virkelig på Colombias nydeligst natur. Anbefales!  

Armenia, Quindio

Endelig har vi, Elena og Alette, ankommet byen vi skal tilbringe mesteparten av oppholdet vårt i. Armenia er en «liten» by ca. 8-10 timer unna Bogotá med bil. Byen har ca. like mange innbyggere som Bergen, og ligger på rundt 1500 moh. Her skal vi bo sammen med et ektepar vi allerede har blitt veldig glade i etter de to første ukene.

 

IMG_7386.JPG

Her sa vi hadet til våre venner i Bogotá i tro på at vi om to timer skulle plante beina i Armenia. Slik gikk det ikke.

IMG_7390.JPG

Flyet vårt ble 50min forsinket og nådde dermed Armenia flyplass etter at flyplassen hadde stengt. Dette resulterte i at flyet måtte snu og vi fikk en gratis natt på hotell. 

IMG_7400.JPG

Dagen etter nådde vi endelig Armenia og ble hentet på flyplassen av vår kjære kontaktperson Eliza (på bilde nedenfor sammen med Elena).

IMG_7501.JPG
IMG_7417.JPG

På denne tiden av året er det regntid i Armenia og det fuktige, varme klimaet skaper gode forhold for mugg.

IMG_7419.JPG

Heldigvis er vi løsningsorienterte og vasket ned hele rommet med klor på en kveld. 

IMG_7430.JPG
IMG_7427.JPG

Vi har allerede blitt introdusert til nesten hele UCU-Armenia-familien og begynner å få oss flere skikkelig gode venner her. Vi har til og med fått vært med på dåpen til en av dem. Stor stas! UCU Armenia er virkelig en flott og sammensveiset gjeng!  

IMG_7462.JPG

Allerede den første uka vi var her startet vi opp UCDU (Unidad Cristiana Deportivo Universitaria), vår colombianske versjon av KRIK, med stor suksess! Vi er stolte! 

IMG_7528.JPG

Vi gleder oss masse til å tilbringe mer tid sammen med denne herlige gjengen!  

Handikappet

Har du noen gang brukket en fot? Eller en arm? Har du noen gang kjent på følelsen av å ikke få til dagligdagse aktiviteter uten hjelp lenger? Har du vært handikappet? 

Jeg hadde aldri tenkt over hvor avhengige vi er av kommunikasjon. Man analyserer ikke sin egen kommunikasjon, på samme måte som at du ikke tenker over at du puster. Det er bare en naturlig del av deg. Det er først når evnen til å kommunisere blir tatt fra deg at du merker hvor mye som avhenger av den. Og hvor handikappet du blir uten.

Kommunikasjon handler om mer enn bare ord. Jeg var forberedt på å ikke forstå språket og det som ble sagt med ord. Jeg var derimot ikke fult så forberedt på hvor vanskelig det er å kommunisere uten ord. Jeg hadde nok en underbevist tanke om at kroppsspråk er et internasjonalt språk. Og jeg var hvertfall ikke forberedt på hvor stor del av livet som forsvant sammen med kommunikasjonen.

Det er en frustrende følelse å se inn i øynene på et menneske, si noe, og ikke klare å tolke reaksjonen. Det er en frustrerende følelse å være i et rom fult av mennesker som snakker og ler, men ikke klare å ta del i det. Det er en frustrerende følelse når hver lille samtale om mat eller været krever like mye energi som muntlig eksamen. Det er en frustrerende følelse å ha tusen tanker, tusen meninger inni seg, men stå med åpen munn uten noen mulighet til å uttrykke seg.

Uten kommunikasjon kan også de enkleste hverdagsoppgaver bli en utfordring… Jeg trodde jeg visste hvordan man bruker en vaskemaskin. Og hvordan man låser opp og igjen en dør. Jeg trodde jeg visste hvordan et dynetrekk fungerer, og hvordan man vasker et bad. Jeg var sikker på at jeg kunne bruke en komfyr, og steke kylling, og at jeg var stor nok til å gå på butikken alene. Men alt dette var før jeg kom til Colombia. 

IMG_7233.JPG

Heldigvis er kommunikasjon og språk noe som kan trenes opp, og det blir lettere for hver dag som går. I tillegg skapes det mange morsomme øyeblikk som følger av feil kommunikasjon. Jeg husker godt den fjerde dagen da jeg spurte om vi skulle «kjøre i barnevognen til kirka?» eller da vi hadde bibelgruppe og jeg så fint forklarte at «Jesus døde på korset for å ta bort våre fisker». Da lo vi godt. Enda mer lo vi første spansktimen i Armenia da jeg stolt fortalte at «i Norge dyrker vi kun grønnsaker som vokser under helvete».

#kultursjokk

- Alette

Monserrate, jobb, fritid

I det siste har det vært mange nye forandringer så da er det godt med en liten oppdatering. I forrige uke fikk vi nye medlemmer i UCU, nemlig Sarah og Michael Harwood som har tatt turen helt fra Michigan og helt til Bogotá. De reiser med IFES og har planer om å bli her i hele tre år. På tirsdag forrige uke 23 oktober hadde vi en velkomstlunsj for dem og ønsket dem hjertelig velkommen til casa UCU. Denne helgen skal det være en konferanse arrangert av UCU, og det meste av jobbingen går til å arrangere og hjelpe med det som trengs før konferansen starter.

45284325_322453981878406_56587839097274368_n.jpg

Som de ferske turistene vi er, så bestemte vi at Sarah og Mike måtte få se byen på sitt vakreste. På turen opp til Monserrate, tok vi med oss en hyggelig Mexikaner ved navnet Jonathan. Han er bare på besøk før han tar turen videre til en konferanse som holdes av UCU.

45217047_771256299893715_3203663127388356608_n.jpg

Vi var så heldige å få se byen fra sine to vakreste sider, både på dagen og på kvelden. Det er rart å tenke på at jeg står å ser på en by med over 10 millioner innbyggere. En stor by med så mange flotte mennesker. Takknemlig.

45091042_359285661473181_7015767389400727552_n.jpg

I disse dager er det svært travelt i casa UCU. Det skal nemlig holdes en konferanse med alle IFES medlemmene i hele Latin Amerika. Det blir et fullstappet hus med mange spansk dialekter og mange flotte folk.

45127802_2305734912997050_7935158418178834432_n.jpg

Det skal både klippes, limes og males, men selvom dette blir ansett som jobb, så er det mye musikk og latter på kontoret. De ansatte har mye energi som smitter. For meg er dette faktisk definisjonen på ett godt arbeidsmiljø <3

45166243_306552433269123_4288746568447688704_n.jpg

Selvom dagene her i Bogotá går i ett, så har vi alltid tid til en is eller to. Hvis du skal være så heldig å støte på noen av disse folka, så er du garantert latter, smil og godt humør. Gode venner undervurderes ikke.

La Plaza

Torsdag morgen 06:45 sto vi klare til å dra til markedsplassen «La Plaza» sammen med spansklærerne våre. Vi syntes absolutt at det var i tidligste laget, men ble fort enige om at det var verdt det da vi ankom markedet og hadde hele plassen for oss selv.

FullSizeRender.jpg
IMG_7187.JPG

Dagens formål var å lære mer om Colombias mange frukter og grønnsaker, og samtidig øve på vikitge «shoppingfraser». 

FullSizeRender.jpg
IMG_7198.JPG

På La Plaza fikk vi blant annet smake «Pan de Yuca».

FullSizeRender.jpg

Disse to herlige menneskene har vært spansklærerne våre disse tre første ukene i Bogota, og vil fortsette undervisningen med Raquel etter at Elena og Alette har dratt. Det har virkelig vært en ære å bli kjent med dem. Vi beundrer dem for hjertevarmen, tolmodigheten, respekten, og ikke minst evnen deres til å alltid være glade, samme hvor tidlig det er. De har blandt annet lært oss mange nyttige slag-/dialektord som vi imponerer ungdommen i Bogota med å kunne.

FullSizeRender.jpg

Etter besøket på markedet dro vi hjem til lærernes hus og laget et festmåltid av alt det gode vi hadde kjøpt! Vi lærte å lage platanos som er et svært populært tilbehør i Colombia (frityrstekt grønn banan), og vi lærte bort å lage tacosuppe og brownie på norsk vis. Absolutt suksess! 

Besøk på universitetet

I dag har vi endelig fått være med for å se noe av det UCU gjør i praksis på universitetene!

FullSizeRender.jpg

Dette er veggen som vender ut mot samlingsplassen på det nasjonale universitetet, kalt Plaza Che. Plassen er oppkalt etter Che Guevara som var en forkjemper av revolusjon, og som er avbildet på midten av veggen til venstre.

FullSizeRender.jpg

Mesteparten av den colombianske ungdommen er veldig politisk aktiv, noe som er ganske spennede og inspirerende å observere. De siste dagene har det pågått en stor streik på de offentlige universitetene i Bogotá. Flere av UCU-studentene har deltatt og er svært engasjerte! (Ps: det er ikke en voldelig strike og vi holder oss unna demonstasjonene så vi er helt trygge.)

FullSizeRender.jpg

Målet med dagens aktivitet var å skape samtaler med studentene. Vi brukte spørsmålet «Hva splitter oss i dag?» for å starte en samtale og skape interesse. Etter at studentene hadde fått svart på spørsmålet ble de vist tre forskjellige bilder av faktiske vegger/gjerder fra latinamerika som har splittet folk tidligere i historien. Deretter ble det innledet en samtale om hva som splitter folket i dag, og hvordan Jesus skal fjerne denne splittelsen en dag. Vi må innrømme at før vi faktisk dro bort til universitetet og fikk se studentenes politiske engasjement var vi litt tvilsomme til planen. Vi så for oss hvordan denne typen aktivitet hadde fungert hjemme i Norge. Da vi var på universitetet og fikk observere studentenes engasjement rundt aktiviteten ble vi veldig inspirerte og imponert over hvordan UCU Bogotá klarer å være dagsaktuelle og bruke den sosiale/politiske situasjonen til noe positivt. 

 

&nbsp;«Here we breath struggle»  Latino America - Calle 13

 «Here we breath struggle»

Latino America - Calle 13

Vi gleder oss til å få obeservere og lære enda mer av UCU!

- Alette

Funfacts og førsteinntrykk!

Hei og hopp. Vi har vært i Colombia i en uke snart og vi har opplevd kulturforskjeller som er kjekke å dele.

Vi kan for øyeblikket ikke gå ut og handle selv. Vi må ha med oss en barnepasser.

Bogotá ligger 2640 moh. og de første dagene svimla vi hele tiden. Det var slitsomt å gå opp trappen, haha!

I norge bruker vi oppvaskhansker fordi vannet er for varmt. Her bruker de oppvaskhansker fordi det er for kaldt!

Dusjen er veldig forfriskende! Og om du først tar mot til deg og tar en dusj, ser håret like fett ut bare noen timer senere.

Alle hilser med et “kyss” (kysselyd) mot kinnet. Og menneskene er veldig hyggelige og imøtekommende!

Bilbelte i baksetene er til dels ikke-eksisterende. Hvis de finnes er de som regel uansett ikke i bruk. Det skulle statens vegvesen visst.

Vi er usikre på om det er meningen at toalettpapiret skal i doen. Men om det skal der eller i søppelbøtta ved siden av. Så har vi altså klart å tette doen etter dag 3. 
Oppdatering: Papiret skal IKKE i doen.

"Norwegian space" er et ikke- eksisterende fenomen og gjelder spesielt for samtaler. Vi er konstant redde for at menneskene her skal merke vår dårlige ånde.

"A few days" i Norge regnes som noen få dager, ofte assosiert med max en uke. I Colombia kan det bety 3 uker.

Tid generelt er et veldig relativt begrep her borte. Varierer med personer og aktivitet. Vi jobber med å forstå de kulturelle kodene rundt dette temaet.

Menneskene her reagerer ulikt hvis vi nevner at "i Colombia danser vel alle?". Noen skrattler av oss og sier nei lol. Andre er enige. Vi har så langt opplevd lite dansing.

De tar ikke av seg skoene inne i husene og gulvet består stort sett av tepper. 

Kaffe i Colombia er ikke det samme som kaffe i Norge. Den de har her er sååå mye bedre. 

Merk at tingene ovenfor ikke kan snakke på vegne av kulturen, men taler om hvordan vi opplever den :)

 

Tanker før avreise

Det er bare en uke til avreise og vi kjenner at nervene begynner å komme. Det jobbes på spreng for å få alt klart til reisen. Har vi fått visa? Når får vi passene våre tilbake? Hva er egentlig pensum? Må vi kjøpe julegaver? Hvilke medisiner trenger jeg? Malaria? Hva er temperaturen? Kan egentlig noen av de vi møter Engelsk?

Samtidig som alle spørsmålene får hodet til å verke, får også tanken på avreise hjertet til å hoppe over et slag i iver over at “nå skjer det endelig!”. Vi gleder oss masse! Vi gleder oss til mat, til lukter, til varme, til smil, til musikk og dans, til å lære spansk og til å bli kjent med de vakre hjertene i den Colombianske befolkning.

Nå skjer det faktisk. Nå skjer det.

- Alette