Førsteinntrykk og forskjeller

Oi! Tudo bem?

Disse ordene var det første jeg lærte på portugisisk, da jeg begynte året mitt på Hald for bare litt over to måneder siden. Brasilianere starter så å si alltid en samtale på denne måten (det skal likevel sies at de har en god del ulike variasjoner av disse to-tre ordene: tudo bom, beleza, como vai, tá de boa?, som alle betyr ”hva skjer, alt bra?” eller noe i den retningen). De er generelt mye flinkere til ”small talk” enn oss nordmenn, noe man merker relativt raskt her nede. I dette innlegget tenkte jeg å dele førsteinntrykk og kulturforskjeller, samt fortelle litt om hvordan jeg har opplevd disse første ukene i Brasil. For vi har jo faktisk allerede vært her i så vidt over tre uker. Jeg skjønner ikke helt hvor tiden har blitt av, men dagene har flydd forbi og vært en interessant miks av nye opplevelser, inntrykk, mennesker og misforståelser. Jeg tror jeg snakker på vegne av både Sofie og meg selv når jeg sier at vi hittil stortrives i dette enorme, kontrastfylte og fargerike landet!

Litt sightseeing en av de første dagene her i Juiz de Fora.

Litt sightseeing en av de første dagene her i Juiz de Fora.

Så hva gjør vi egentlig her nede? Dette er spørsmålet jeg får av alle hjemme i Norge, og jeg må som oftest tenke litt før jeg kommer opp med et svar. Så langt har dagene bestått av mye forskjellig, og det er først nå at jeg føler at vi begynner å komme inn i en slags rutine. Dagene har gått til å bli kjent med området og med mange nye mennesker, og de to siste helgene har blitt tilbragt på leirer. Vi har også vært med en venn av oss et par ganger på AMEB, som er et sosialt prosjekt for barn og ungdom der de har diverse klasser man kan være med på – sang, dans osv., og så avslutter de med litt bibelundervisning. Sofie og jeg håper på å starte opp en liten engelskundervisning her, om alt går etter planen. Nå på tirsdag skal vi også ha vår første engelske samtalegruppe, der vi skal prøve å utvide engelskkunnskapene og ordforrådet til brasilianske studenter som allerede kan litt engelsk, men som vil lære mer. Å besøke forskjellige kirker på søndager er også del av arbeidet. To dager i uken er vi med på ABU-meetings, som er bibelstudier på portugisisk og tilsvarer det arbeidet Laget driver med på universiteter i Norge. Foreløpig føler jeg meg litt malplassert på disse samlingene, med tanke på den minimale mengden portugisisk jeg forstår og er i stand til å kommunisere, men på den andre siden gir det meg motivasjon til å lære språket skikkelig, og helst så raskt som mulig.

Dette var den første leiren vi var på, i utkanten av byen Belo Horizonte (hovedstaden i staten vår, Minas Gerais).

Dette var den første leiren vi var på, i utkanten av byen Belo Horizonte (hovedstaden i staten vår, Minas Gerais).

Her var det basseng, noe vi utnyttet så godt vi kunne!

Her var det basseng, noe vi utnyttet så godt vi kunne!

Heldigvis trenger vi ikke å lære språket helt på egen hånd! Hver mandag og onsdag møter vi vår kjære portugisisklærer Elis, som prøver sitt beste å lære to litt slitne og forvirrede nordmenn alle disse ukjente og vanskelige uttalelsene og bøyningene. På portugisisk bøyer de nemlig alt som kan bøyes, så det skal ikke mye til før det går litt i surr, men vi er optimistiske og satser på at det blir bedre med tiden! Vi er veldig fornøyde med Elis og læringsmetodene hennes – så langt har vi lært oss ”small talk-en” jeg nevnte tidligere og litt slang/ungdommelige uttrykk, oversatt en portugisisk sang, vært på kafé (til ære for Sofie sin bursdag halvannen uke siden), for ikke å nevne at leksen vår til i dag er å bake en gulrotkake. Med andre ord, skal ikke klage på dette opplegget. Apropos gulrotkake, brasilianere er ekstremt glade i søtsaker. Leite condensado (kondensert melk), doce de leite (et slags karamellaktig produkt som de spiser rett ut av boksen med skje), brigadeiro (brasiliansk konfekt laget av sjokolade og kondensert melk), beijinho (den hvite versjonen av brigadeiro, laget av kondensert melk og raspet kokos), açai (egentlig en frukt, men som blir blandet med masse sukker og kjørt i blender, og servert som smoothie/is), goiabada (en slags gelé laget av frukten guava) og paçoca (søtsak laget av peanøtter og sukker) er noe av det de stadig spiser, eller bruker som tilsetning til andre matvarer. Så må vi ikke glemme den brasilianske kaffen. Brasil er jo et av de landene som er kjent for å produsere masse kaffe med god kvalitet, og vi var begge spente på å prøve denne verdenskjente drikken. Det tok ikke lang tid før vi fikk vite at all den beste kaffen dessverre blir eksportert ut av landet, til rikere, vestlige land. Det hindrer dem likevel ikke i å ødelegge kaffen de har igjen ved å tilsette enorme mengder sukker. Beklager hvis jeg fornærmer noen, dette er selvfølgelig bare min mening, men jeg tror de fleste nordmenn ville være enige med meg – og jeg har også funnet brasilianere som ikke er helt fornøyd med denne tradisjonen. Har du planer om å drikke kaffe på et offentlig sted, kan det være lurt å forsikre seg om at det er mulig å få uten sukker. På kaféer går dette som oftest bra, men på leirer og i kafeteriaen på universitetet er det ikke alltid vi er like heldige. I all hovedsak er vi likevel veldig fornøyd med brasiliansk kaffe (Sofie har til og med funnet iskaffe, så da er livet bra). Nå ble det mye info om maten her, men brasilianere er faktisk veldig stolte over maten sin, så jeg anser det som en viktig del av kulturen.

Bursdagsfeiringen til Sofie og vår kjære venn Joubert - vellykket surprise-party!

Bursdagsfeiringen til Sofie og vår kjære venn Joubert - vellykket surprise-party!

 Ellers er det jo et litt annet forhold til tid, avtaler og forpliktelser her i Brasil. Første gang Sofie og jeg skulle ta buss alene i Juiz de Fora (byen vi bor i), ble vi stående én time på busstoppet og vente på bussen, noe vi ikke er helt vant til fra Norge - men den kom til slutt. Da vi gikk av på busstoppet ved huset vårt et kvarter senere, ble vi passert av to busser like som vår før vi en gang hadde rukket å komme til huset vårt (det er sånn ca. ett minutt å gå) . Så vi venter i en time på én buss, og så kommer det tre i samme slengen. Det var en liten utfordring å ikke irritere seg over dette, men vi har vel egentlig ikke noe annet valg enn å ta livet med ro, smøre oss med tålmodighet og prøve å tenke at vi aldri vet noe med sikkerhet. Så er ikke jeg den mest presise personen heller da, jeg kommer vel kanskje heller litt etter tiden enn litt før, så sånn sett passer jeg vel ganske bra inn her. Litt verre er det kanskje for enkelte andre teammates, som foretrekker å være på tiden, men man kan vel venne seg til det meste. Trafikken her er heller ikke den beste, og det er ikke sjelden at vi føler oss en smule kvalme etter Uber- og bussturer på rimelig ujevne veier, der det er vanlig at sjåførene har kappløp med hverandre, og for alt i livet ikke vil slippe forbi biler bak seg. Litt usikker på om dette er for å spare tid, fordi de synes det er gøy eller rett og slett bare fordi alle andre gjør det, men spesielt behagelig er det i hvert fall ikke. Til og med traktorene kjører fort her. Et vanlig syn er også at folk går midt i veien selv om det er biler på alle kanter, og skal man krysse veien må man se seg godt for – det er ingen selvfølge at bilene stopper for deg, på tross av fotgjengerfeltet du står ved. Så var det det med avtaler og forpliktelser: da vi var med på et sosialt prosjekt for barn og ungdom i forrige uke, og bare én ti år gammel jente møtte opp til sangtimen, foreslo hun at vi skulle gå ut i gaten og hente de andre. Og det gjorde vi. Vi gikk fra hus til hus, og da vi var på vei tilbake til bygningen vi skulle være i, hadde vi med oss rundt 15 barn til. Jeg kan ikke helt se for meg at det hadde skjedd i Norge, men jeg elsker at kulturen er såpass fri og avslappet her at man kan gjøre sånne ting.  

Sofie og vertsmor Vera på en liten spasertur i nabolaget. Vi kunne ikke vært heldigere med vertsmoren vår (til tross for at hun bare snakker portugisisk), hun er helt fantastisk! Hun er også mor til tidligere Hald-student Edson, som gikk på Hald for ca. 10 år siden.

Sofie og vertsmor Vera på en liten spasertur i nabolaget. Vi kunne ikke vært heldigere med vertsmoren vår (til tross for at hun bare snakker portugisisk), hun er helt fantastisk! Hun er også mor til tidligere Hald-student Edson, som gikk på Hald for ca. 10 år siden.

 Noen andre forskjeller mellom Brasil og Norge:

Skal du kjøpe noe i en butikk her (med unntak av mat- og dagligvarebutikk), blir du alltid spurt om du vil dele opp beløpet og betale over lengre tid, eller betale alt der og da. Jeg antar at dette er fordi det er vanlig å ikke ha råd til å betale store summer på én gang, men jeg må ærlig si at jeg ble ganske overrasket første gang jeg fikk dette spørsmålet – det er sånne ting jeg aldri har tenkt over før.

 

Det er aldri stille her. Uansett hvor du er – om du er ute på gaten, inne på en kafé, på universitetet, eller i sengen din og prøver å sove, så er det alltid en eller annen form for lyd/bråk, uansett tid på døgnet. Mennesker som snakker/roper, hus det spilles høy musikk fra i timevis (midt på dagen), biler med høyttalere som prøver å selge egg eller gass til matlaging, hunder som bjeffer, høylytte busser, haner som galer – listen er lang.

 

Menneskene her er svært interesserte i utlendinger, og synes dette er veldig gøy. Det tar ikke mange sekundene før folk finner ut av vi ikke er brasilianske, og da snakker de gjerne med oss. De lar heller ikke språket hindre dem – ingen av partene skjønner så mye av det den andre sier, men vi prøver likevel å fortelle og forklare. Billettmannen på bussen, Uber-sjåfører, mennesker i butikken, på spisesteder, på leirer, overalt møter vi mennesker som synes det er veldig spennende med en annen kultur og et annet språk. Så har jo ikke vi møtt på en eneste person her som ikke  er fra Brasil da, så det er kanskje ikke så rart at de er nysgjerrige.

 

I Brasil kaster de toalettpapiret i søppelet, ikke i do. Det tok litt tid å venne seg til, men det gikk overraskende lett. Det kan også være lurt å ta med seg litt dopapir når du skal være ute i flere timer, det er for eksempel vanlig at de ikke har dopapir på universitet, ganske enkelt fordi at de ikke har råd til det.

 

Brasilianere er ekstremt hygieniske, de dusjer minst en gang for dagen og pusser tennene etter hvert eneste måltid. Og jeg som trodde at nordmenn var hygieniske.

 

Vi blir stadig møtt av nye insekter (jeg visste ikke at det fantes så store biller), men jeg har knapt sett en edderkopp på disse tre ukene, og de jeg har sett har faktisk vært mindre enn de i Norge, så jeg overlever.

Utforsker gatene i Belo Horizonte med Deborah - Hald-student (fra Brasil) for to år siden, og god venn.

Utforsker gatene i Belo Horizonte med Deborah - Hald-student (fra Brasil) for to år siden, og god venn.

Is med Edson (sønn til vertsmor) og nevøen hans. Vi har kanskje dratt fra familiene våre i Norge, men vi har allerede fått en ny familie her nede!

Is med Edson (sønn til vertsmor) og nevøen hans. Vi har kanskje dratt fra familiene våre i Norge, men vi har allerede fått en ny familie her nede!

Byen vår, Juiz de Fora!

Byen vår, Juiz de Fora!

 Alt i alt må jeg si at Brasil er en herlig blanding av rød og blå kultur, for de som vet hva det betyr. Det kan være litt forvirrende innimellom, men det er også ganske deilig, for det er mye i kulturen jeg kjenner igjen, samtidig som jeg tydelig merker at jeg ikke er i Norge lenger. Brasilianere er utrolig varme som folk, og jeg har møtt noen av de mest ydmyke og gjestfrie menneskene noensinne her nede. Alle har tatt oss så godt imot, de er nysgjerrige på å bli kjent med oss, åpne, lette å snakke med, og ivrige etter både å lære og å lære bort. Tiden har flydd helt siden jeg begynte dette skoleåret, men likevel har jeg opplevd så utrolig mye på kort tid, og allerede lært så masse om meg selv og om Gud. Aldri før har jeg hatt så mange ekte, gode og viktige samtaler med så mange bra mennesker som på disse to månedene, og jeg føler meg så privilegert som får lov til å oppleve dette. Enkelte samtaler er vanskeligere enn andre, som da jeg snakket med noen på min egen alder på en leir for et par uker siden, og vi bare snakket om livene våre. Forskjellene kommer så tydelig fram, og det er vanskelig å forstå hvorfor jeg skal få lov til å oppleve alt dette, og selv kan bestemme i så stor grad hvordan jeg vil at livet mitt skal være og hvilken retning det skal ta, mens mesteparten av verdens befolkning ofte ikke har noe valg, selv om de gjerne har ganske andre drømmer enn det som er realistisk i forhold til livene deres. For det første er det store kontraster mellom livsstandarden min og til de fleste brasilianere, men også her i Brasil er det uforståelige forskjeller mellom fattig og rik. Samtidig er det så mye mer her i livet enn materialisme og velstand. Til syvende og sist vet jeg at Gud har en plan for oss alle, så jeg velger å stole på ham, og at han har kontroll, uansett hva vi opplever og går gjennom. På tross av vanskelige temaer og spørsmål disse ukene, har jeg kjent på en sterk følelse av takknemlighet for livet og for hvordan Gud alltid er med og tar vare på oss.  

IMG_2143.jpg